Roy-Morten Østerbøl


Inger Bråtveit - Jens K. Styve
Annelill Flaamo - Roy-Morten Østerbøl
Ragnhild Vik Nilsen - Anja Ha Oterhals
Rannveig Jetne Haga - Helge Gabrielsen
Endre Lund Eriksen - Guri Sandvik


 

 

FENG SHUI

I fint driv på sparkesykkelen var jeg på vei til Maria med en bunke flygeblader i hendene. For første gang på lenge la jeg merke til bøttekottet. Jeg stoppet opp og følte meg forpliktet til å ta en titt innom. Inne i bøttetkottet fjernet jeg de løse gulvbordene, trakk opp takplaten og kikket ned. Jeg lå der helt stille på den lille madrassen. Kroppen hadde ikke rørt seg en millimeter siden jeg sist gang hadde sett på meg selv.

For min egen del var det egentlig greit. Ingenting av interesse skjedde på kontoret. Ingen brydde seg om hva jeg drev på med, og jeg visste det knapt nok selv. Prosjektarbeid ble det kalt av en eller annen grunn. Jeg stilte ingen spørsmål så lenge lønna kom inn på kontoen hver måned. I stedet gikk jeg for det meste bare rundt i firmalokalet.

Å sitte foran computeren hele dagen var ikke min greie. Isteden ville jeg bare møte folk og prate, det var det samme hva vi diskuterte så lenge det var prat. Min tilværelse på jobb lignet det å ha konstant lunsj; drikke kaffe, brus, vann, og spise vafler, landganger, suppe i timevis. Rett før mitt eksistensielle omslag hadde jeg lagt min elsk på wraps. En fastfood variant som ikke høres noe særlig delikat ut, og for å si det rett ut ligner det mistenkelig på søppel. Det er en slags tynn pannekake som er fylt opp med diverse typer kjøtt eller fisk, med salat og dressing. Smartingene har dekket maten med et slags fettete papirnett som gjør måltidet en smule mindre grisete. I motsetning til landgangen krever ikke wrapsen et minutt i mikrobølgeovnen, og det gjør den til en meget funksjonell lunsjrett. Wrapsbølgen startet visstnok i New York på begynnelsen av nittitallet, og kom til Norge for et par år siden. Det var i grevens tid i forhold til mine matvaner, jeg hadde i lengre tid vært det jeg vil kalle en suppemann. Jeg kunne med stor glede spise opptil tre-fire porsjoner hver dag, helt til den tragiske maissuppa ble så populær.

Mais er en oppskrytt grønnsak: Søte små gule korn som setter sitt kleimete preg på alle salater. Å lage en suppe av disse gule kornene er en skandale. En mer uappetittlig suppe skal du lete lenge etter: Tretten bokser hermetisert mais pluss ti liter vann. Vente til vannet koker, lesse oppi maisen og la det fosskoke i to timer. Til slutt får man en tykk, vassen suppe med en kvalmende smak. Selvfølgelig ble denne suppa tatt godt imot av mine kolleger, og klarte på kort tid å utkonkurrere de andre suppevariantene. Det var da jeg forsto at folk flest bare spiser møkk. Min egen familie var ikke noe unntak. Jeg husket med gru hvordan min gamle mor en vanlig tirsdagsmorgen sto dødstrøtt på kjøkkenet ikledd en skitten morgenkåpe. Hun trakk et tørt kneipbrød i en Domuspose ut av brødskuffa. Skar en tjukk, uggen skive av brødet, og brukte en smal kniv til å smøre på en klatt med stekemargarin. Deretter tok hun fram en rusten leverposteiboks, og klinte et tynt lag av pålegget på brødskiva. Herligheten ble skylt ned med et glass lunken, gul saft. En skulle tro at verden hadde kommet et hakk lenger fra dette bunnivået. En dame ringte meg en gang og spurte om jeg som forbruker var interessert i løvtynnt kjøttpålegg. Jeg fortalte henne som sant var at kjøttpålegget allerede var tynt. Hun ble sur, og slengte røret på uten å takke for responsen. Det er sånne folk som har funnet ut at maissuppe er noe å sette på menyen. Mennesker som ikke er glad i mat, men tvertimot hater det. Hatet er så sterkt at de gjør alt for ødelegge matopplevelsen for oss andre. De er som zombier som plager levende individer fordi de selv aldri vil vende tilbake til livet. Jeg for min del har etter mange år begynt å drikke helmelk igjen, det er utrolig godt, fett har aldri skadet en sjel.

I starten jobbet jeg hardt med prosjektene mine. For å være helt ærlig så var jeg ganske paff allerede fra begynnelsen. Jeg hadde tatt det som en selvfølge at prosjektarbeid skulle foregå i team; at vi skulle være en gruppe som løste de ulike oppgavene. Slik var det ikke; jeg fikk utdelt et kontor, og beskjed om å utforme arbeidsoppgavene på egenhånd. Kollegene mine ble jeg sånn halvveis kjent med under mine lange, tankefulle lunsjpauser. Det ble raskt klart for meg at det var tabu å prate arbeid med de andre. Hvis jeg ymtet fram på med noen ideer, problemstillinger i forhold til mine prosjekter så skygget de hurtig banen. Det hadde ikke vært noe problem hvis jeg ikke hadde fått denne mistanken at ingen brydde seg om kvaliteten på mitt arbeid. Jeg hadde jobbet med et viktig prosjekt i månedsvis, og forsto at jeg ikke ville bli ferdig til deadline. Jeg mailet et beklagelse til sjefen, og ba om en ekstra uke til prosjektet. Sjefen min svarte at jeg ikke skulle bekymre meg, og bare sende inn det jeg allerede hadde gjort. Under sterk tvil så gjorde jeg det. Noen dager senere fikk jeg respons på arbeidet mitt; oppdragsgiverne var meget fornøyd med resultatet. Jeg visste at prosjektbesvarelsen ikke hadde holdt mål, og begynte deretter å slurve med vilje. Det var ikke så viktig hva jeg leverte, så lenge det var cirka ti sider med tekst. Jeg forsøkte å sende identiske besvarelser til ulike prosjekter uten at det fremprovoserte noen reaksjoner. Det var på denne tiden at jeg begynte å tilbringe mer og mer tid på dass.

Det var mange toaletter i bygget, men det var bare ett jeg virkelig likte. Det var bare det toalettet jeg brukte på jobb. Hvis det en sjelden gang var opptatt ble jeg nesten fornærmet. Det var ekkelt å tenke på at noen andre brukte "mitt" dass. Ettersom ukene gikk, og det ikke kom noen reaksjoner på mitt slette arbeid, ble jeg sittende ganske lenge på dette toalettet. Det var et relativt stort dass: Et avlangt rom med et toalett, en liten vask og en boks med tørkepapir på veggen. Rommet var langt nok til at jeg kunne ligge på gulvet med utstrakte bein. Jeg følte meg virkelig hjemme i dette rommet.

I den første fasen var jeg bare på dass cirka en time om gangen. Gjorde det en pleier å gjøre på et slikt rom, for så å lese avisen nøye. Hvis jeg hadde behov for det så pleide jeg også ta meg tid til å onanere. Etter en stund fant jeg ut at det var uproblematisk å legge seg ned på gulvet og sove noen timer. Det gikk helt fint med en genser som pute og en jakke som liggeunderlag. En dag spiste jeg likesågodt lunsjen min inne på dass, og trivdes med det. Det var overraskende koselig å sitte mutters alene på dette lille rommet og spise mat. Det eneste som plagde meg var at det var andre som også benyttet seg av mitt personlige lille hulrom. Det fikk jeg en effektiv stopper for: Jeg hang opp et skilt på døren med ordlyden privat. Dette ble respektert av alle, til og med vaskepersonalet. Det var ikke godt nok, jeg måtte være fullstendig sikker på at ingen andre skulle ha muligheten til å komme inn. Det var lekende lett: Jeg ringte ned til driftsavdelingen, ba dem skifte lås og gi meg nøkkelen. For skams skyld fortalte jeg vaktmesteren at det hele skyldtes en plagsom allergi. Jeg ble møtt med en overveldende forståelse. Vaktmesteren syntes så synd på meg at jeg fikk velge farge på nøkkelen. Jeg valgte oransje.

Siden ingen brydde seg så ble det naturlig for meg å tilbringe hele dagen på dass. Når jeg kom på jobb gikk jeg bare rett inn på toalettet, og var der hele dagen. Her inne kunne jeg i ro og mak ligge å filosofere over livet mitt, og den krevende jobben min. For å kunne løse arbeidsoppgavene skaffet jeg meg en bærbar pc på firmaets bekostning. Jeg brukte konsekvent den siste halvtimen av dagen til å arbeide med prosjektene. Den besvarelsen jeg var mest fornøyd med ble brukt som mal på alle andre oppdrag. Mesteparten av tiden gikk med på å skifte ut sentrale ord i teksten. Sjefen min var strålende fornøyd, og mailet en gratulasjonshilsen med beskjed om lønnsforhøyelse. Konsernledelsen mente jeg hadde funnet en egen stil som passet firmaet meget bra. Jeg likte å bli satt pris på, spesielt når jeg satt på dass hele dagen.

Etterhvert fant jeg ut at det i grunnen var litt stusslig på dass. Det kunne ikke skade å få det litt mer hjemmekoselig på arbeidsplassen. Jeg kjøpte meg en liten madrass som akkurat fikk plass mellom toalettet og veggen under vasken. Når jeg ikke brukte madrassen måtte den stå opp mot veggen, ellers ville det bli vanskelig å få døren opp. Jeg tok med meg noen utvalgte bøker og små potteplanter som jeg stablet opp på hyller. En ølkasse brukte jeg som bord og stol. Etter møbleringen kunne jeg trygt konstatere at dasset hadde fått en personlig stil. Det gav meg stor glede å oppdage at et så lite rom kunne tilfredsstille alle mine basale behov, og hva mer kan et menneske forlange? På fritiden så jeg frem til å gå på jobb.

Tilliten fra konsernledelsen førte til at jeg fikk større og viktigere prosjekter. Det passet meg perfekt, min erfaring var at større prosjekt betydde mindre arbeid for meg. Med bedre tid fikk jeg overskudd til å utarbeide min egen prosjektarbeidsfilosofi. Under studiene var det tre ord som foreleserne aldri ble lei av å repetere til oss studenter. Populært kalt "de hellige tre kuer": Kunnskap, kreativitet og kommunikasjon. Det var dette som var grunnsteinene i alt prosjektarbeid. Alt maset rundt de ordene gjorde meg skeptisk til nytteverdien av dem i jobbsammenheng. Jeg hadde selvfølgelig hørt om myten at teori og praksis var to forskjellige ting. Jeg forestilte meg at disse tre ordene ville bli lite brukt ute i den harde virkelighet. Det viste seg å være skammelig feil. "De hellige tre kuer" var det eneste jeg trengte å ta hensyn til i mitt arbeid. Dette ble tydelig når jeg satt og arbeidet på dass, den såkalte personlige stilen min var bare utstrakt bruk av disse begrepene. Det var etter denne innsikten at jeg for alvor tok innover meg Heideggers tanker om Gud.

Heidegger fortsatte Nietzsches arbeid med å tenke på Guds død, og kritiserte de siste mennesker som ikke vil ta konsekvensene av denne problemstillingen. Spørsmålet om "hva er et menneske" overlot han til naturvitenskapen. Filosofiens oppgave var å spørre seg "hvordan er et menneske". Etter min mening er dette en problematikk som også moderne bedrifter må forholde seg til for å komme videre. Spørsmålet er ikke lenger, "hva er en god bedrift", men heller "hvordan er en god bedrift". Veldig få bedrifter har forstått at Gud er død, hvorfor? For å kunne svare på dette så må jeg påpeke en glipp fra Nietzsche og Heideggers side. Vi kan alle være enig at Gud er død, men betyr det at Jesus og den hellige ånd også er døde? Det tviler jeg på. Det er nok dette som er roten til alle misforståelser rundt Guds død, og problemet med å få en bedrift til å bli en suksess. Jeg utformet et skjema som illustrerte tankene mine på en ok måte:

1. Kunnskap - Ledelse - Gud

2. Kreativitet - Arbeidstakere - Jesus

3. Kommunikasjon - Interaksjonen mellom produkt og konsument - Den hellige ånd

Siden det er et tragisk faktum at Gud er død så ser vi ved hjelp av skjemaet at kunnskap og ledelse sin eksistens også kan diskuteres. Problemet for de fleste bedrifter er at de bruker veldig mye tid på et ledd som har gått av moten. Isteden for å bruke bortkastet tid på Gud så bør alle moderne bedrifter legge alle kreftene på Jesus og den hellige ånd. Når det gjelder den hellig ånd kan vi se noe spennende; før Gud døde så var den hellige ånd sin oppgave å skape kommunikasjon mellom 1 og 2. Nå er den hellige ånds oppgave omdefinert til å gjelde mekling mellom budskapet og mottakeren. Vel..., konklusjonen min var ihvertfall at allt prosjektarbeid må fokuseres på 2 og 3. Svaret på "hvordan er en god bedrift" er omtrent slik: Et foretak hvor det legges stor vekt på kreativitet og kommunikasjon, og hvor det brukes minimalt med kapital på en ledelse med lite troverdighet.

Min filosofi om prosjektarbeid inspirerte meg til å jobbe hardt med et av mine prosjekter. Etter flere ukers konstruktiv jobbing satt jeg på dolokket med resultatet i hendene. Det var ikke store greiene, men ikke desto mindre oppsiktsvekkende. Det var bokstaven K plassert midt på et hvit A4 ark. Enklere enn dette kunne det ikke bli, etter min mening var K svaret på alt prosjektarbeid i moderne tid. Spent ventet jeg på tilbakemelding fra firmaet, det var unektelig en mulighet for at jeg kunne bli misforstått. All min bekymring hadde vært ubegrunnet, firmaet hadde blitt overbegeistret over resultatet. Bokstaven K hadde gitt firmaet en ny giv og etterlengtet selvtillit. Noen måneder senere fikk jeg tilsendt et brev og et bilde fra firmaet. De takket meg for hjelpen, og forklarte at K hadde reddet dem fra en sikker konkurs. På bildet var hele arbeidsstokken samlet foran en lagerbygning, alle hadde oransje t-skjorter med bokstaven K på brystet. På slutten av brevet lurte de på om jeg kunne hjelpe dem med en logo. For meg ble det veldig enkelt å foreslå en ku.

Det nærmet seg jul, og jeg måtte bestemme meg hvordan høytiden skulle feires. Å reise hjem var utelukket, bare tanken på mors rasering av julematen gjorde meg kvalm. Det siste året hadde jeg tilbrakt lite tid med mine venner, og en kjæreste hadde jeg ikke hatt på evigheter. En stund vurderte jeg sterkt å feire jul nede på Frelsesarmeen, men slo det fra meg etter nærmere ettertanke. Jeg hadde blitt vant med å være alene, og ville tilbringe høytiden på samme måte. Derfor ble det naturlig for meg å feire jul på jobb. Det var på dass at jeg følte meg hjemme, leiligheten hadde etterhvert blitt fremmed for meg. Det ble for stort og upersonlig. Jeg tok med meg ferdiglaget julemat fra et cateringfirma, og et lite juletre av plast. Treet plasserte jeg oppe på dolokket, og slo av taklyset. Juletreet ble perfekt opplyst av computerskjermen. Bedre julestemning hadde jeg ikke hatt siden jeg var guttunge. Alene i nesten stummende mørke lå jeg på madrassen og spiste fornøyd julematen. Fra computeren hørtes en hyggelig julesang. Firmaet (som var så fornøyd med arbeidet mitt) hadde sendt meg en presang. Jeg måtte le når jeg åpnet gaven, det var først da jeg forsto hva de produserte. De hadde sendt meg et eksemplar av deres sammenleggbare sparkesykkel. Den var skikkelig søt, og det varmet meg å se den lille runde kulogoen framme på styret.

Tidlig første juledag ble jeg vekket av lyder ovenfra. Det hørtes ut som det var masse mennesker i overetasjen. Det skremte meg, for det var ingenting der oppe. Kanskje et tomt kaldloft, men ingenting annet. Jeg ble sittende på madrassen i flere timer å høre på disse underlige lydene. Litt ut på ettermiddagen bestemte jeg meg for å klatre opp og sjekke. Jeg gikk opp på toalettet og slo sparkesykkelen oppi en av takplatene. Den løsnet og jeg klarte etter mye om og men å kave meg opp i etasjen over toalettet. Det var stummende mørkt, men jeg klarte å finne et dørhåndtak, og kom meg ut. Til min store overraskelse åpenbarte det seg et stort, lyst lokale med mange mennesker i full aktivitet.

Peter kom inn i bøttekottet, og holdt meg rundt skuldrene. Jeg så på han og spurte om vi ikke kunne holde kroppen min på dass hemmelig. Han så på bunken med flygeblader, og sa: "Du er en mann med et oppdrag. Det er ikke så verst bare det!"

 

 

HEMLOKK

Jeg er ti år. Mamma er syk, hun ligger i stua. Vi har fått låne en spesialseng av sykehuset. Hun sier lite; de har operert vekk alt. Det er søndag og vi skulle vært i kirka. Telefonen ringer, jeg vil ikke ta den. Det stopper å ringe. Pappa har tatt den på kontoret. Forsiktig tar jeg av røret i stua. Pappa er glad, han prater med en dame. En dame jeg ikke kjenner. De ler, og avtaler å møtes ved elva. Mamma sover. Jeg går ut i hagen og henter en murstein. Går inn på kontoret. Pappa sitter med ryggen til døra. Han prater fremdeles med damen. Han har beina i kryss oppå pulten. Jeg slår mursteinen mot hodet hans. Han faller om og blir liggende på gulvet. Jeg legger på røret og går inn på mitt eget rom. Jeg putter mine lekebiler i matchbox kofferten.

 

 

 

ASLAK

Mamma og pappa satt nede i stua og pratet. Jeg kunne delvis høre hva de sa, og likte det ikke. De pratet om min fremtid. Jeg lå i sengen og så meg rundt i rommet. En tåre presset seg frem i øyenviken. Stille sa jeg til meg selv: "O`lykkelige tid på gutterommet går nå mot slutten".

Onkel Steinar hadde ringt tidligere på dagen. Han kunne fortelle at min tid som arbeidsledig kunne være over. De trengte folk på posten i Oslo, og onkel Steinar hadde personlig lagt inn noen gode ord om meg. I tillegg kunne han entusiastisk fortelle at jeg kunne bo i hans leilighet på St.Hans Haugen. Mamma og pappa syntes det hele var en kjempeide. Hva galt hadde jeg gjort? Mamma hadde jo alltid sagt at jeg var så snill.

Jeg og pappa pakket ting og tang sammen inne på rommet mitt. En følelse av sårhet stakk i meg, når jeg la merke til hvor skjødesløst pappa rev ned den fineste Ferrari plakaten min. Pappa mente at Oslo kunne bli spennende for meg. På vei ut døra med en kasse under armen kunne han ikke unngå å si: "Du er tross alt 26 år, så det er egentlig på tide at du flytter hjemmefra". Hva visste han om det? Jeg hadde faktisk hatt det perlefint på dette rommet i hele mitt liv.

Mamma gav meg en varm klem, og sa farvel. Jeg ville si at jeg kom hjem til jul, men hun hadde allerede snudd og gått inn. I bilen satt pappa, og så en tanke utålmodig på meg. Han rygget ut av gårdsplassen, dreide hardt på rattet mot høyre, bremset og satte bilen i første gir. I det foten hans berørte gasspedalen er jeg ganske sikker på at han smilte. I sladrespeilet kunne jeg se at det gule exhjemmet mitt ble mindre og mindre.

Unødvendig hurtig passerte vi Røldal. Jeg hadde spist min første hamburger i denne bygda. Pappa og mamma hadde ledd hjertlig til hverandre når hamburgeren kom på bordet. På tallerkenen lå det en karbonade mellom to grovbrødskiver, pluss to kokte poteter.

Ketchup og sennep flaskene sto allerede på bordet. En hamburger ble aldri helt det samme for etter denne opplevelsen. Vi suste over Haukeli i hundre og femti kilometer i timen. Pappa holdt sjeldent fartsgrensene. Jeg hadde respekt for trafikkreglene, men kom aldri til oppkjøring. Etter mange... kjøretimer, sa pappa bryskt at det var best for meg å ta en pause.

© Roy-Morten Østerbøl