Helge Gabrielsen


Inger Bråtveit - Jens K. Styve
Annelill Flaamo - Roy-Morten Østerbøl
Ragnhild Vik Nilsen - Anja Ha Oterhals
Rannveig Jetne Haga - Helge Gabrielsen
Endre Lund Eriksen - Guri Sandvik


 

DET HIMMELSTORMENDE URIMELIGE

Våkne. Lille Kaos, du må våkne.
Hvem taler titt derute. Jeg drømmer, ikke avbryt.
Fra Avalon, fra Dis, fra Fiddlers Green, frafall
KRKZPRKJRRZFT
VÅKN OPP
RRKSZPZZZZZ
ad hoc nok poc toc toc
VÅKN OPP

Urimelige verden. Her vil jeg ikke være. Ikke våkne sånn. Nok en typisk urimelig morgen. Prøv heller på nytt.

Kanskje som

Spurven fremførte utvalgte passasjer fra Rigoletto med frenetisk iver. Effekten var som av en urimelig vekkerklokke. Natt etter natt har jeg sluknet akkompagnert av en døgnvill spurv som en kastrert hane nattergaler med persende tristesse. Min spurv. Meg i grått. Men tapt har jeg.

Man skal sikte mot stjernene, men ikke klage om man havner i tretoppene. Og det hadde jeg. Inkarnert i grått kvudder. Men tapt hadde jeg.

Dog ikke så ille, bare fortrengt av en morgenfugl. Og gjennom vinduet så jeg en hvit makrellstim mot det blå. Og tiden sto fremdeles på snooze.

Eller heller som

Hendelser og fornemmelser fløt sammen i et bilde som svant under horisonten og levnet en ange som idet jeg våknet kjente kom fra håret hennes. Som en drøm bedre enn en drøm

Jeg kjente angen kildre nesa, jeg kjente dynevarmen, jeg kjente hennes sovende nærvær. Jeg kjente magens varme kurving jeg kjente brystenes tunge mykhet jeg kjente den begynnende krusning av hår jeg kjente solstrålene gjennom persiennene jeg kjente meg ikke igjen.

Men bare som

Det himmelstormende urimelige faller på sin største tilbeder
Med arr i panna står jeg opp.

Snakk. Lille kaos, du må snakke.
Hvem. Er det meg. Om hva.
Snakk lille kaos, du må snakke.
Fra Krynn, fra Middle Earth, fra The Empire, frastøtt
mmblgh, dmm hmm m mbrdg hmf jm kmmmmsm
SNAKK

Urimelige verden. Her vil jeg ikke svare. Ikke omgås sånn, nok en typisk urimelig situasjon. Heller noe annet.

Kanskje som

Bildet. På vernissaget. Var blått. Sjøgrønt. Turkis. Cyan. Med gråhvite skyggefelt. Nonfigurativt. Det med en skildring av det uformelige.

Som en tegneserie. Tekst med mange bilder i. Med teksten kun mellom linjene, og uklare linjer for ytterligere tydeliggjøring. Sier jeg metatolkende kvasiintellektuelt, med rett vinfordeling. Bedre med et glass vin i hånda og ti i magen.

eller heller som

Bildet. Er bare ramme. Med søylert taugjerde foran. Meg. Fingrende hvilende på tauet. Beskuer. Taler kunsten til rette. For hvert anslag av ord et tandert trykk på tauet. For hvert tandert trykk et fasett, en nyanse. Til bildet forsones med hinsidigheten.

Men bare som

Det himmelstormende urimelige tres ned over hodet på meg og jeg sitter som katta i sekken, og tier.

Fortell. Lille kaos. Fortell.
Hvem. Meg. Hvorfor.
Fortell lille kaos, du må fortelle.
Fra transcendensen, fra syntesen, fra privatspråket, fragment
-- - - - - -- -,eeh, - - - - - - -- - - - - -- - -
FORTELL

Urimelige verden. Dette er ikke riktig tid eller sted for å forklare. Heller en annen gang.

Kanskje når.

Speilbildet av steinen på den blikkstille fjorden kommer rasende opp mot overflaten og imploderer i en liten kaskade. Som sagte ord synker steinen ut av syne. Jeg plukker opp en stein til fra stranda og lemper utover, dette er tid.

En stein til, dette er tolkning.
Enda en, dette er mening

Og jeg kaster alle tunge ord til armene ikke engang kan løfte et komma.

Eller heller når

Bildet. forklares av. Ordet. forklares av. Musikken. forklares av. Bildet. Forklares av. Musikken. forklares av. Ordet. forklares av. Bildet. forklares av. Nyansene

Og slik er det. Men bare hvis man allerede har skjønt det.

Men bare når

Det himmelstormende urimelige bølger bølger bølger på overflaten og lar ingenting komme igjennom.

Slapp av. Lille kaos. Slapp av.
Men. Meg. Hvordan.
Slapp av lille kaos. Du må slappe av.
Til Hobbittun,til Solace, til Riverrun, tildekt
Hhhhhhmmrrrrmmmmrrrrhhrmmhrmhmmmmrmmhm
SLAPP AV

Urimelige verden. Hvem kan vel slappe av i dette jaget. Da heller

Kanskje som

Fotografiet. Av meg. Som portrett. Fra skuldre og opp. Lett skjevt smil. Rykende sneip. Småinfamt blikk. Vinterjakke. Mot klar himmel over lettkrust hav. Sannsynligvis en fisketur. Ligger bortgjemt i en bunke som skulle blitt et album en gang.

Eller heller som

Med nennsomme penselstrøk, som vårlig bris lett ruskende i kattepels. Narrativiseres jeg. Med langsom udødeliggjøring viskes jeg ut.

Og det himmelstormende urimelige er meg.

Men bare som.

© Helge Gabrielsen
E-mail: sisyfoss@yahoo.no