Annelill B. Flaamo


Inger Bråtveit
- Jens K. Styve
Annelill Flaamo - Roy-Morten Østerbøl
Ragnhild Vik Nilsen - Anja Ha Oterhals
Rannveig Jetne Haga - Helge Gabrielsen
Endre Lund Eriksen - Guri Sandvik


 

Det kan ikke gå an at du har vondt i magen i dag også sier hun og står stor i døra, jo sier jeg, det går an, det går helt fint an, sier jeg og jeg holder fast i dyna som om jeg er redd for at hun skulle dra den av meg i en eneste brå håndvending, okei da ringer jeg til legen sier hun og snur seg og jeg hører hun går ut i gangen, slippersene smekker mot trappetrinnene og jeg sier ja, under dyna sier jeg ja og puster stille, lytter, hører henne bla i telefonkatalogen kanskje og jeg vet ikke om hun ringer eller bare truer, truer meg opp av senga, opp av senga og på skolen og ut i kulda, og hun kommer tilbake, står i døra, stenger for lyset fra gangen, sier ingenting, bare ser, nesten helt inn i hodet mitt, magen min, ser hun og jeg sier, mamma de sentrer ikke og hun sier sentrer? og jeg sier, ja jeg står på fotballbanen og så sentrer de aldri til meg, jeg bare står der liksom og hun står stille i døråpningen, det er smale strimer av gult lampelys rundt henne.

 

 

 

 

Du har glemt plata igjen sier han, du er farlig sier han, den var blitt rødglødende, plata var blitt rødglødende og der sitter du, der sitter du og glaner på teven ja, tidlig om morgenen glaner du på teven og ikke har du kledd deg ennå sier han og stemmen hans høres matt ut, liksom flat eller hører jeg enda dårligere i dag eller er det teven, stemmen hans blander seg med stemmene fra frokosttv og plutselig vet jeg ikke hvem som har sagt hva og hva jeg skal si og jeg sier, husker du da tante Rut knuste et helt snes egg mot murgolvet på kjøkkenet og Valdemar, så sint han ble, jeg trodde han skulle slå, og du sier hva skal jeg gjøre med deg, ordene flyter tungt ut i rommet og du setter deg i skinnstolen, holder hendene for ansiktet, stryker over issen og jeg ser du er gammel og du sier, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det kan kanskje være lyset, det flimrende lyset fra teven eller gråter du, en liten sølvgrå tåre fra øyekroken din og jeg tenker at jeg kanskje aldri har sett deg gråte før og jeg sier, men han slo ikke.

 

 

 

 

Jeg hører skudd, like før jeg våkner hører jeg skudd og så dette raske blikket, hver morgen dette raske blikket over småblomstrete sengetøy og etter brøkdelssekunder skjønner jeg at jeg kan stå opp, helt rolig kan jeg stå opp, koke kaffe og kjenne lukta, kaffelukta, roe meg ned, sitte ved kjøkkenbordet og ikke høre den hvite bilen bak oss i konvoien gå i lufta, trykket i brystkassen like før det skjer og varmen, varmen som lammer meg, jeg åpner ytterdøra og katten glir inn, ute er det kaldt, gufset i gangen og jeg liker det, liker disse kalde vinterdagene, det har gått tjue år og jeg liker så godt disse kalde vinterdagene, surr fra fluer, klamheten og den tunge lufta like før det tordner, følelsen av sol, solbrenthet i ansiktet, småting, småtterier, skyver meg bakover, bakover og inn i uroen, en gammel redsel; en svart trebille, en stokkmaur i yttergangen blir skorpioner like foran øynene mine, jeg hører fjerne skuddsalver, eller bønnerop, en gammel kvinne som gråter og jeg sitter ved kjøkkenbordet, stirrer ut i frostrøyken, ser naboens engelsksetter svinse inn på tunet mitt og jeg tenker på Cheba, hunder som døser i solen, de brune, myke fjellene der, eslene med hvite muler, som om de var dyppet i melk, støvet i munnen, øynene, jeg står og ser etter mennesker og Pettersen kommer gående over tunet mitt og hunden kryper mot ham, han ser meg i vinduet og han hilser, han løfter hånden og hilser, jeg holder kaffekoppen mellom hendene, nikker tilbake og ser at de tynne frostrosene på vinduet begynner å smelte litt i kantene.

 

 

 

 

Jeg tar duken av bordet, går ut i gangen, ut på trappa, kjenner kulda gjennom den tynne genseren, jeg rister duken og går inn igjen, du ser på meg, jeg står på kjøkkengulvet og bretter en stor grønn duk, bøyde du hodet ned mot bordflaten? du bøyde hodet ned mot bordflaten, ser ikke på meg nå, dette lille sviket, at jeg gikk ut kanskje, ut, ut på trappa og ristet duken, akkurat nå, jeg tenker at jeg må si noe, bryte stillheten, overflaten, duren fra kjøleskapet, jeg sier kan du sette inn melka og du stirrer på meg, jeg napper visne blader fra julestjernen på bordet, bussen min går snart sier jeg, kunne du ikke komme tilbake, senere, i kveld, før eller etter dagsrevyen, anytime egentlig bare ikke akkurat nå sier jeg og du ser på meg, jammen bussen går snart sier jeg og det er da du reiser deg, tar to skritt over kjøkkengulvet, du griper håndleddene mine, fast, du sier ingenting, bare holder, jeg hører sekundviserne fra den runde veggklokka, rytmisk, duren fra kjøleskapet og du holder, jeg rekker ikke bussen sier jeg og du holder, hardt, hardt rundt håndleddene mine, det gjør vondt nå, det gjør vondt sier jeg, høyere, og du hvisker, nært øret hvisker du; hva tror du gjør vondest.

 

 

 

 

Lenge før bilene begynner å gå nede i veien her, våkner jeg og jeg står opp og tuller det gamle, grå ullteppet rundt meg, går inn i den halvmørke stua mi og stiller meg i vinduet for å få med meg det blå lyset, det kalde blålyset som sakte blir kvitere, jeg holder øynene høyt over boligfeltet og de nye, gulmalte aldersboligene her, gradestokken viser atten minus og jeg åpner verandadøra, lar kulda komme inn, innunder ullteppet kommer kulda og innunder huden på meg, jeg lukker øynene og er på Austfjordneset nå, Friggen og Bamse rister snøen av seg etter nattesøvnen og myser etter meg når jeg tusler ut på utedoen i bare ullundertøyet, den stive lærreima på mauseren mot skulderen og blikket, det vante blikket mitt etter bjørnen, først over mot Larsahaugen i nord, så flya i nordvest, den islagte fjorden, hele runden rundt går blikket og jeg lukker verandadøra og går på badet, tråkker inn på det glovarme gulvet og jeg klarer ikke å venne meg til det, denne gulvvarmen, skvetter litt hver morgen og jeg har jo tenkt å slå av varmekablene men jeg vet ikke hvor jeg gjør det og kanskje er det vel best for den stive, gamle kroppen min med litt varme nå, men har ikke alle vintrene der oppe gjort meg klar i hodet, klar i hodet som en polarnatt er jeg og jeg kler på meg, så sakte det går men det er jo ingen som venter heller, aldri har vel noen ventet eller har det kanskje det, det var den sommeren jeg skjøt ei diger binne i Widjefjorden og hadde den lille, kvite ungen sammen med meg hele sommeren helt til høsten, hun giftet seg den sommeren og jeg står på det varme golvet og trekker den gamle ullgenseren over hodet, den var artig den bjørnungen, tam og leken, Bamse og Friggen som murret og glefsa mot den, jeg går bort til kjøkkenbenken og jeg smiler, setter over vannkjelen, ser ut av vinduet på kjøkkenet, kvitt lys ute nå og hjemmehjelpen som hengte opp gardiner her, nei leve som en sabla læstadianer sa hun og jeg som sa at vindusposter i sølvgrå sibirsk lerk er mye finere, du skulle sett, rekved fra russland er det og det er fortsatt stille nede i veien her, liksom stille før noe skjer og jeg husker det som om det var i går, at jeg skjøt bjørnungen i september og flådde ham og hang skinnet til tørk gjennom den svarte vinteren, jeg heller vann og pulverkaffe i en kopp, dårlig med morramatlyst for tida, jeg tenker på kjøttet fra bjørnungen som hundene fikk, de hadde vel lenge hatt god lyst på det tenker jeg og jeg må holde koppen med begge hender, jeg skjelver, søler litt og jeg ser på hendene mine, djupe furer, neglene er nesten lilla, blålige som om de har tatt farge av februarlyset på neset og da sommeren kom solgte jeg skinnet til en tysk cruisebåtpassasjer, einen kleine spitzbergenschafe sa hun og vi lo og jeg levde lenge på pengene for det mjuke, lille skinnet og jeg reiser meg og går ut i yttergangen, setter meg på stolen der og snører skiskoene med tunge hender, tar på meg anorakken og skinnlua, polvottene og like ovenfor huset spenner jeg skiene på, kroppen stiv før jeg får gått meg varm, jeg går inn i lysløypesporet, ei ung jente i trange treningsklær skøyter raskt forbi og som for å se etter bjørnen ser jeg nøye i alle retninger før jeg går videre.

 

 

 

 

Men har du fått mensen sier han, hiver en brukt q-tip i søppelbøtta og jeg sitter på do og jeg synker sammen, i overkroppen synker jeg sammen, ja sier jeg, reiser meg, tapper opp, javel sukker han, han bøyer ansiktet mot speilet og gransker noe, ser liksom inn i seg selv og så går han ut av badet, to raske steg ut av badet og jeg låser badedøren etter ham og legger meg på gulvet, magen mot varmekablene, kinnet mot den grønne frynsematten, hører at han tapper vann oppe på kjøkkenet og han lager seg kanskje kaffe i espressokannen, skrittene i gangen og det dumpe smellet i ytterdøren når han henter avisen, hva driver du med roper han, kommer du eller! og jeg holder håndleddene under magen, ligger tungt på hendene, kjenner varmen i det ene kinnet mot gulvet og han roper kommer du! og jeg svarer ikke, kjenner vissenheten i underlivet, en liten trykkende smerte som sprer seg til skuldrene, nakken, hodet, tankene, kjenner tørrheten i huden klør og jeg ser på hendene mine, hvite etter ligginga på dem, jeg ser hendene mine, store, mandige tenker jeg og jeg reiser meg, hører at han roper igjen, kommer du, må dra om ti minutter! roper han og jeg hiver kaldt vann i ansiktet, blekheten, den tynne halsen, man kan se det på meg tenker jeg, de smale leppene og jeg klyper meg i kinnene for å se rødkinnet ut, friskere, jeg tar fuktighetskrem på i ansiktet, mascara, jeg går opp på kjøkkenet og han leser avisen, tygger, sier vi har det travelt og jeg går ut i yttergangen og tar på meg skoene, hører han sier du må spise litt, spis litt ellers så blir det jo ikke noe og jeg tenker hvorfor finner du deg ikke bare en annen og jeg hører han skyver ut stolen, lyden av koppen og fatet som settes på benken, han kommer ut i gangen og finner frem sko og jakke, skjerf med raske bevegelser og jeg går ut, kulda får øynene til å renne, snøen som knitrer når jeg går, jeg begynner å skrape is av frontruta og han kommer løpende og setter seg inni bilen og starter, jeg setter meg inn, synker ned i det kalde setet og han sier brrr! uff så kaldt det er og jeg plukker opp en cd og setter den på, vi kjører sakte nedover Timoteiveien, musikken som strømmer ut i bilen og herregud må du spille kind of blue hele tiden sier han, må vi ha dette gående hver måned, jeg puster frostrøyk og lener kinnet mot den kalde sideruta og sier, du må stoppe på esso, må kjøpe bind og jeg kjenner at det haster litt.

 

 

 

Næmmen Olav hva har du i votten din sier jeg og han stirrer inn i den gulmalte glassfiberstria i yttergangen, han bøyer seg ned og fikler med cherroxen med det grønne dyrehodet på, taust, Olav sier jeg lavt og jeg huker meg ned og griper hånden hans, den vesle mørkeblå hellyhansen polvotten og jeg tenker at jeg også hadde slike votter, røde, så myke de var inni før de ble slitte og liksom litt knuppete og harde inni og bare logoen på votten er annerledes nå tenker jeg og han stirrer stille i gulvteppet, alle skoene hulter til bulter i den trange, lille gangen og jeg tar votten hans og ut drysser mynter, en femkroning, kronestykker, brune femtiøringer, den lave, dumpe lyden når de treffer teppet og han stirrer plutselig opp på meg, blanke øyne, store, Olav sier jeg lavt og han griper polvotten i et rykk, brått, den lille kroppen river opp ytterdøra og stormer ut, den store ryggsekken dingler og skjuler den spede ryggen helt, kaldgufset inn i gangen og lua, den gule lua hans ligger igjen på kommoden.

 

 

 

 

Tidlig ute i sprengkulda ja sier han, gliser og veien heller litt her og jeg har god gli og fart på skiene og vil gli forbi, snart NM vet du sier jeg og han stiller seg opp foran meg så jeg må stoppe eller kjøre rett inn i den krypende engelsksetteren hans, jeg stopper, henger lett over stavene, såpass sier han, jeg har trange tights og han stirrer, stirrer på lårene mine, mellom lårene mine, junior-NM davel sier han, ja sier jeg, har du noen sjanse da, han gliser og engelsksetteren snuser mot den andre siden av veien og han roper øy! ut til siden og engelsksetteren bråstopper, legger seg over på rygg med forbeina krokete i været, ja vinner du høhø sier han, hardt blikk på engelsksetteren, og på meg, tightsen, blikket hans slår mot kroppen min, jeg kjenner jeg begynner å bli kald, iskald, nei sier jeg, vinner og vinner, jeg staker ut til siden, skyver fart, skøytetak, bak meg hører jeg engelsksetteren pipe og jeg tenker, hvorfor løy jeg om NM.

© Annelill B. Flaamo
E-post: albflaamo@hotmail.com