Anja Ha Oterhals


Inger Bråtveit - Jens K. Styve
Annelill Flaamo - Roy-Morten Østerbøl
Ragnhild Vik Nilsen - Anja Ha Oterhals
Rannveig Jetne Haga - Helge Gabrielsen
Endre Lund Eriksen - Guri Sandvik


 

 

FULLTREFF

Det forpulte kvinnfolket, det var dråpen for hans del, først Nicolai, han hadde tilgitt henne, tilgitt ham, sin nærmeste fortrolige, kollega over år, men hun kunne ikke dy seg, den tispa, måtte ut å vifte med muggene, smatte med musa, bare et par uker senere, og nå da Truls kom ned på pub’en for diskré å avsløre, takk og lov, hederlige mann, at hun allerede hadde sikret seg for kvelden, dobbelt opp og vel så det nede på Galaxy, hadde noe vellet opp i ham, styrt ham ut i kulda, og nå så han det glorete skiltet med stjerner og måner blinke gjallende mot netthinnen, brant seg fast mens han føyste forbi vaktene, opp trappene til discoteket, og med et raskt blikk fant henne på dansegulvet der det honningfargede håret hånte ham, mens hun hang rundt halsen på en idiot, han kjente ham igjen fra brakkene på kaia, tydeligvis for å gjøre rent i hans høyre sneglehus, forkastelig, ikke et øyeblikk gikk før han la armen stramt rundt skuldrene hennes bakfra, den andre hånden over ansiktet og rykket henne hardt bakover, han hørte et aldri så lite knekk, kjente at det lille hodet hennes spratt løst, rullet på skuldrene som et egg i en bolle da han slapp taket så hun langsomt seg ned på gulvet, og det var da han i glimtet fra speilkula så at han aldri hadde sett denne jenta før noe stålsatte seg i ansiktet på ham så det mørknet.

 

 

 

KVITT

Mørket buet over veien foran meg der jeg duret fram i 80 med musikk i hodet, en artig sak i gallopptakt, og is under hjulene, hardpakket snø, polert av en konstant kuling over denne delen av øya. Veien gled umerkelig over i jorde.

Ved en innkjørsel like før svingen og skogholtet rundt neset stod tre fyrer rundt en gammel Volvo parkert på høyre side. I rimelig tid la jeg meg midt i kjørebanen, bare for å bli møtt av to stive stråler som hoppet fram fra trærne.

Jeg tenkte jeg må ikke gjøre det, jeg må ikke gjøre det, men så gjorde jeg det likevel. Jeg flyttet foten over på bremsepedalen og strakk til.

Jeg fløy, rett fram, ventet at bakken skulle forsvinne under meg, ganske snart nå, husker jeg at jeg tenkte, idet jeg tviholdt på styringen, og håpet at de to bilene og min ville passere den linjen de så akkurat kom til å møtes på.

Øynene mine fløy mellom Volvoen og det svarte vidunderet jeg i farten anslo til omkring 300 000 imøtekommende mulig gjeld.

Det smalt, og venstre speil føk forbi. Jeg slentret fra side til side et stykke før jeg liksom galant skled inn i nærmeste skavel, hvor jeg, forsiktig som få, løftet presset fra pedalen, trådte ut og listet meg bort til den lille forsamlingen. Kjenner jeg ansiktet mitt rett, så jeg ut som et spøkelse med nyvunnen selverkjennelse, uviss på om jeg virkelig var det. Noe som ble avkreftet da eieren av fartsuhyret, med en faderlig morsk mine, og en god porsjon skepsis vurderte meg opp, ned, og opp igjen.

– Hvordan.....gikk det bra?
Jeg la stemmeleiet i akkurat den hjelpeløst engstelige tonen han øyensynlig ventet av meg.
– Det gikk bra, jeg kunne ikke finne en skramme.
Han virket, i motsetning til meg, nesten skuffet. Selv om han opptrådte hyggelig lettet.
– Det kunne ha gått riktig ille.
Vet. Hva kunne jeg si?
– Du skulle ha sluppet bremsa, du hadde null kontroll, så du det?
Og, så det riktig skulle synke inn:
– Aldri bremse slik på dette føret. Du må huske det heretter. Ikke sikkert du er like heldig igjen.
Forsvare meg? Beklage meg? Forklare meg? Være enig.
– Forresten, kunne dere hjelpe meg opp av grøfta?"
Ingen sa noe.

De ville ikke være direkte ansvarlige for å sette meg på veien igjen, samtidig ville de ikke sørge for at jeg kom fram dit jeg skulle, så vi gikk i taushet bort til bilen som stod med forhjulene i løssnøen. Sekunder senere kunne jeg takknemlig vinke farvel og forsvinne rundt svingen. Rytmen gallopperte igjen, og jeg satt rank og oppglødd i sadelen.

 

 

 

PAS DE DEUX

Jeg valgte ham for hans intense kroppsbeherskelse. Linjer. Markante uttrykksfulle ansikt. De eneste få på høyden strakk på flere måter ikke til. Ingenting skulle ødelegge dette.

Første prøve var heller upresis. Eller uinnøvd. I gruppene tok han stegene livløst, men uanfektet. Solo. Sublim. Hele tiden var det ansiktet som gjorde at jeg aldri tvilte.

Da han var ferdig gikk jeg fram til ham. Selv om dette ikke var en del av prøven.

Jeg følte ham nesten ikke. Bare sanset. Fløt.

Jeg hadde kreert en hel karriere. En lang rekke verk som hver for seg stod sterke.

En moderne pas de deux. Dette ville bli min grande sortie. Premièren var allerede planlagt ned til siste champagneflaske. Mønsteret var støpt inn i meg. Jeg kunne trykke start, og bevegelsene fulgte hverandre til ende. Det krevde jeg også av ham. Og han kunne. Skildre lidenskapen med ny, frisk stil.

Begynnelsen var adagio. Enkel. Han stod diagonalt til venstre rett foran meg. Begge vendt mot publikum i første. Pas de bras gjennom andre til femte, han til andre igjen, jeg lener meg mot ryggen hans. Høyre fot dévelopé, relevé, extension, off balance fram, høyre fot demi-plié, venstre arabesque, extension, hvil.

Fra første trening bemerket han hver minste detalj. Det skal han ha, han merket seg det meste. Hadde virkelig ikke trengt å henge seg opp i noe. Alt han trengte å gjøre var å følge mine anvisninger og overlate detaljene til meg.

I stedet brukte han dyrebar tid på trinn, i forhold til armstillinger, høyder, tekniske tvister. Det hadde vært en annen sak hvis vi sammen skulle lage en helt ny komposisjon. Men siden prosjektet allerede var fastsatt, var det ikke mer å gjøre ved. Jeg forklarte så godt jeg kunne, og var påpasselig hans kunstneriske utfoldelse. For selv om jeg forstod den frustrasjonen som befestet seg i kroppen hans ved fantasiens utsvevelse, kunne jeg ikke på noen måte uttrykke min sympati. Heller utøve disiplin, for å opprettholde en viss framgang.

Etter hvert må han ha skjønt det, for han sluttet å pirke, og vi kunne jobbe konstruktivt de siste ukene.

Jeg kjørte ham hardt fordi han taklet det. Selv om han klagde, gjorde han det alltid bedre neste gang. En drøm å jobbe med, jeg frydet meg hensynsløst over å få oppleve denne lovende danseren, men var glad jeg slapp å ta ham med hjem etter øktene. Han kunne gnage gjennom den tykkeste trommehinne. Jeg var glad han bare skulle fremføre dans.

Fram mot premièren hadde jeg en enorm følelse av å sprenges. Så lettet, og så miserabel over at dette var min siste dans. Fullstendig oppslukt i trinn og takter. Jeg pakket på ham en siste rekke instrukser før jeg sprang over til andre siden av scenen, hvorfra jeg skulle komme ham i møte.

Teppet vek. Musikken tonet opp. Jeg gav ham mitt mest oppmuntrende smil, telte lydløst til tre, trykket start, og stormet scenen.

Han smilte tilbake, tok to skritt, og stoppet like bak teppekanten.

Der ble han stående. Betraktet meg underfundig, mens jeg danset hele sekvensen alene.

Før teppet falt, var han borte.

© Anja Ha Oterhals