Nyheter

Om SIT

1910-2018:

Medlemmer
Verv
Teateraktivitet
Video, lyd, tekst
Revyhistorie
Visehefter
Indre liv

Om nettsidene

Kontakt oss



Samfundsteatret 1910-60
1940-51: Fra «Go-a-head» til «Akk-a-mei»

(Utdrag fra Studenter i den gamle stad, Studentersamfundet i Trondhjem gjennom femti år.)

Med «Tempora» gikk 1939 ut, og våren 1940 kom med tysk overfall og okkupasjon, med et begynnende og stadig økende norsk-tysk nazistisk press på alt som ikke var villig til å tre i «nyordningens
» tjeneste. Og til det hørte studentene og Studentersamfundet. Teateret arbeidet under vanskelige forhold, også av den grunn at «gammelkara» trakk seg tilbake - de hadde annet å gjøre og overlot arbeidet til nye og relativt uøvede krefter. Det ble i vårsemesteret 1940 med vekslende hell oppført noen sketsjer. Høstsemesteret åpnet med en vellykket «immatrikuleringssketsj» og 1. oktober 1940 gikk den gamle traver «Ah!» av stabelen og viste seg å slå an også hos de unge studenter. Slik er det med det som er virkelig godt. Det ryster på egen hånd alderens støv av seg. («Ah!» er skrevet i 1875.)

Da man var klar over at sensur på all sarnfundsvirksomhet snart ville bli dekretert, laget teateret 26. oktober 1940 en lynkabaret, hvor en rekke av de vittigheter som senere gikk som en farsott over landet, så dagens lys. Suksessen var overveldende.

I løpet av høsten 1940 hadde teateret begynt å prøve på fragmenter av Ibsens «Keiser og Galilæer». Teateret gikk ut fra at Ibsen ikke skulle sensureres, men tyskerne forlangte full sensur, og til Teaterets store fornøyelse måtte tyskerne pløye gjennom hele verket (som er over 500 drøye sider) fordi de forsiktigvis ikke var meddelt at bare fragmenter skulle oppføres. Oppførelsen fant sted og gikk bra.

I november 1940 kom bestemmelsen om sensur av Samfundsteateret, «Under Dusken» og Samfundets foredrag. Allikevel ble Hans Anton Bakke valgt til teatersjef for 1941, og selv Uke-sjef ble kåret: Kåre Meisingseth.

I september 1941 ble Samfundet stengt og tyskerne overtok huset. Men Regi fikk i tide fjernet teaterets kostelige rekvisita, bl. a. «Revyteppet». Regi utførte et intenst og fortjenstfullt arbeide for å redde det som reddes kunne. Tingene ble spredt rundt omkring på hyblene og efter hvert som disse ble ledige, ble sakene av teatersjefen bragt til Høyskolens bibliotek. I hvilke reoler de ble anbragt, er ikke opplyst. Og så ble det stilt på stillaset, for å bruke et kjent og hyppig brukt ordtak fra Cirkus.

Men i 1945 spratt Samfundet og Teateret opp som troll av eske.

Samfundet fikk sitt glansfulle vårsernester under Harald R. Rønnebergs ledelse, - utrolig men sant. Men det er jo en annen historie. Og Teateret besluttet å spille revy allerede i høstsemesteret 1945.

Hans Anton Bakke erklærte at han anså seg lovlig valgt i desember 1940 som teatersjef for 1945, siden han ikke hadde hatt noen chanse til å agere før. Da det ble opplyst at Kåre Meisingset, som samtidig var blitt valgt som Ukesjef for 1941, neppe kunne fungere nå eftersom han fremdeles befant seg i de norske styrker i England, ble Finn Meland av «Fredsfeststyret» innsatt som sjef for UKA-45, uten at han var spurt.

Instruktør for den kommende revy hadde man også klar: På gjennomreise i Oslo efter sine 4 år i Sachsenhausen hadde Finn Meland (på Studenterhjemmets hotell, - hvor ellers? -) tilfeldigvis møtt sin gamle venn og medarbeider Louis Feinsilber som kom direkte fra 3 år på Grini. Lenge varte det ikke før talen falt på Samfundet: Tro om det skulle ha bruk for en ukesjef og en instruktør? - så skulle man lage Fredsrevyen? Samfundet hadde bruk for dem.

I juli trådte et forfatterkollegium sammen, bestående av Ole Peder Arvesen, R. Tambs Lyche, Louis Feinsilber, Per Usterud Aasgaard og Hans Anton Bakke.

Det finnes alltid store mengder av kloke mennesker, så også på dette tidspunkt. Og de beviste helt klart at ideen med Uke 1945 var en absurd tanke og helt ugjennomførlig. Det skulle ikke gjøre situasjonen lettere at Teateret på Fødselsdagsmøtet oppførte en tysk farse: «En hund på hjernen», som ble karakterisert som gørr kjedelig. Situasjonen må betegnes som besynderlig lik den før «Baccarat» gikk av stabelen 38 år tidligere, og revyen ble som da en formidabel suksess.

Alle de i Trondheim boende ingeniører og arkitekter stilte seg til disposisjon for Uka. Premieren fant sted 10. november 1945. Og da fallskjermstudentene i åpningsscenen løsnet beltet på reglementsmessig måte (instruert av engelske militære) og ut mot en overbefolket Samfundssal slynget sitt:

Go-a-head! Go-a-head!
Det er valgsproget i vår revy
- - - -
- - - -
Spar deg aldri, ta et tak så det svir,
for et krafttak må til
skal vi oppnå det vi vil.
Go-a-head! Ja! Go-a-head!

da slo takknemlighet opp mot disse teatergutta som når Samfundet i en
vanskelig situasjon kaller på dem, gjør det umulige mulig. Det var gjenreisning!

Revyen ble jevnt og godt spilt, og en rekke scenebilder var helt brilliante og vakte stormende bifall. Forfatterne hadde kritisk og nøkternt puffet seiersbegeistringen i bakgrunnen med få og spredte konsesjoner til den overstrømmende patriotisme. De nære problemer som Sentraliseringen, Seddelinnløsningen m. v. fikk størst plass. Men så fikk man til gjengjeld «Riksforsamlingen på Eidsvoll» med Christian Magnus Falsens tale ved kongevalget som scenebilde, flankert på hver side av en soldat i battledress. Så frapperende godt og samtidig så betagende, at Samfundet reiste seg med blanke øyne og likesom ikke med en gang kunne få seg til å la bifallet brake løs. Også «Egypten» og «Bybrua» var glimrende scener, og de kvinnelige studenter feiret nye triumfer.

At revyer har sin egen betydningsfulle oppgave, viste en fint ironisk, men samtidig grotesk scene: En engelsk soldat har et henrivende møte med en trønderpike som overveldes av gaver, alt slikt som hun har måttet savne: sigaretter, sjokolade, silkeundertøy og parfyme. Han taler det sobreste engelsk, hun et herlig trønderengelsk. Men da hun får ikke ett par, men to par silkestrømper, da slår hun armene om halsen på ham og utbryter stormende takknemlig: «Lieblingl» Spør om publikum «tok» denne belysning av et delikat emne.

I året 1946 var Teateret preget av teatersjefen som hadde vært en meget produktiv forfatter i «Go-a-head». Hele året var Teateret i ilden med sketsjer og B-numre, båret av en fin samfundssatire. I desember spiltes Avery Hopwoods lystspill «Strømpebåndet». Det ble gitt 3 offentlige forestillinger til inntekt for moderniseringen av salongen i Trøndelag Teater, og kroner 4.000 kunne overleveres.

Våren 1947 gikk «Mohrens sista suck» over breddene, og likeså et utdrag av Shakespeares «As you like it». Begge forestillinger var gode.

Teateret fikk dette året en rekruttereng av fremragende skuespillere: Per Sjølie, Bente Moe og Kjell Lund var de fremste.

Revyen «Fandango» høsten 1947 møtte kritikk, særlig i Under Dusken. Kritikken var neppe berettiget og det må innrømmes at teateret fikk ikke liten oppreisning ved Oslopressens kritikk. Flere av visene var meget gode. «Brannmannssprøyt» har fått et langt liv: «Itj´no e som tradiasjon i Trondhjem, d´e fortidsminnesmerke alt di sjer». Revyen hadde en original og morsom Trondhjemssang til regnværets pris:

Det vann vi pusser tenner i
og blander i sement,
og vasker våre hender i,
det er fra himlen sendt.
Som damp går det til værs igjen
og blir til regnværssky,
så drypper det på deg min venn
og på din paraply.
Og skyene i øst og vest
de strømmer imot nord,
de liker seg nok aller best
der hvor studenter bor.
(Ref.:) De vil alltid innom Trondhjem
for det er en hygg´li by ...

I stadig større utstrekning var revyene blitt moderne i den forstand at revyteppet gikk opp foran og falt ned bak korte sketsjer og viser som ikke hadde det fjerneste med hverandre å gjøre. Den berømte røde tråd hadde tidligere vært tynn nok, men den ga da uttrykk for et samlet syn som i noen grad bandt forfatterne. Nå ble tråden mere og mere usynlig, tilslutt forsvant den helt. For revyforfatterne ligger det en fare i samfundsscenens fremragende tekniske apparat hvor nær sagt alt kan gjøres og sceneskiftninger når som helst kan gjennomføres. Tross de gode enkeltprestasjoner og enkelte scener synes det som om publikum ikke får noe helhetsbilde av intensjonene.

I 1948 åpnet teateret med en herlig parodi på radioteateret hvor særlig Kringkastingens tekniske regi fikk gjennomgå. Da møtte man også for første gang talekoret «Kommer ikke Olav Trygvason», en raffinert god parodi av veldig virkning.

I høstsemesteret fikk man en vellykket «Høstkabaret» som gas offentlig under stor jubel og som ga penger i Samfundskassen, som selvfølgelig igjen var slunken.

Høsten 1949 kom revyen «Domino» som helt var viet gjøglergleden, sangergleden og skjønnhetsgleden. Der var vakre scener som samtidig var morsomme, farver, musikk, en klar reaksjon mot den overveldende begeistring for teknikkens vidunder som preget tiden, en reaksjon som skulle bli markant også i de efterfølgende revyer. Om det er forbausende eller naturlig at det er studenter ved de tekniske studier som reagerer slik, får stå hen. At studentene reagerte slik er under enhver omstendighet vel verd å legge merke til.

Av de mange fortrinlige scener må nevnes «Gledens tivoli», hvor humøret boltret seg i frodige, fantasifulle parodier, scenen på Grønland med landets betagende nasjonalsang (melodi av Skrugard Fjordråk og tekst av Polarstjerne Isbjørnsen), men først og fremst Per Hjort Albertsens komposisjon «Duett på Bakklandet», eller skal vi si de trette studenters hymne til sengen efter en anstrengende kveld, med duett, arier og kor. Denne scene var musikalsk vakker og fremførelsen både sanglig og skuespillermessig helt fremragende.

Revyen hadde den selsomste drikkevise som vel er sunget fra de tradisjonsrike planker. Første vers lyder slik:

Oppe i et juletre
satt en elg ifred
tygget talglys til den ble
veldig lei av det.
Hvordan skal den komme ned
skjønner ikke je´.
Ikke bry deg, men gi tål,
Talge!ysets skål!

Det er virkelig en henrivende vise å synge til en Linjeaquavit. Bare forsøk!

I 1950 viste Teateret en utstrakt virksomhet. O´Neills «Hval», «Mohrens sista suck», «Tolvskillingsoperaen» (Nedskrevet til 2-øresopera), Tsjekows «Frieri» og dessuten en høstkabaret med offentlige forestillinger.

At denne imponerende virksomhet skulle resultere i en tro på at sarnfundsteateret var inne i en krise, kan synes litt underlig, men både Bente Moe og Kjell Lund skrev bistert i «Under Dusken» og foreslog bent frem at Uka 1951 skulle avlyses.

Til teatersjef ble på første møte i 1951 valgt Tor Jemtland, og den allvitende presse - denne gang representert ved Under Dusken - spør i fullt alvor, hvilke kvalifikasjoner denne mann egentlig hadde for en slik stilling? Det viste seg imidlertid at en av de aller beste studenterskuespillere samfundsscenen overhodet har hatt, hadde stillet seg til valg, en kar med talent og fantasi og som øyensynlig hadde teater i blodet. Om høsten kom «Akk-a-mei» som ble en ypperlig forestilling med en rød tråd av middels tykkelse. Dreiescenen, som teateret hadde fått i 1947, men ikke tidligere særlig brukt, ga nye tekniske finesser og spillet lå på et høyt plan. Av ting som lenge vil bli husket, er «Hybelvisen» og «Byggstudent Havres vise», som er så god at den bør siteres i sin helhet:

Jeg har artium,
jeg har briller på.
Jeg studerer nu på NTH.
Jeg har gitt meg vitenskap i vold.
Gud velsigne deg min stakkars knoll.

Jeg har lue.
Den har silkedusk,
og den fikk jeg for min gode husk.
På min skulder er dens hvilested,
men det hender at den faller ned.

Jeg har akademisk
borgerbrev.
Det har kostet meg en masse strev.
Min poengsum den er syttifem.
Mor og far er meget stolt av dem.

Jeg har artium,
jeg har briller på.
Jeg studerer nu på NTH.
Hvis jeg husker like godt som før,
ender jeg en dag som ingeniør.

Begge viser vakte en enestående jubel, sunget som de ble av Tor Jemtland og Per Sjølie, to av landets beste visesangere.



<<<  1932-39: Fra «Næmesis» til «Tempora»  |  1952-60: Fra «Gust i bus» til «Krakatitt»  >>>


Webansvarlige:
sit-web (a) samfundet.no
og Idar Lind


Finner du feil eller mangler? Har du gode ideer? Kontakt de ansvarlige!