da slo takknemlighet opp mot disse teatergutta som når Samfundet i en
vanskelig situasjon kaller på dem, gjør det umulige mulig. Det var gjenreisning!

Revyen ble jevnt og godt spilt, og en rekke scenebilder var helt brilliante og vakte stormende bifall. Forfatterne hadde kritisk og nøkternt puffet seiersbegeistringen i bakgrunnen med få og spredte konsesjoner til den overstrømmende patriotisme. De nære problemer som Sentraliseringen, Seddelinnløsningen m. v. fikk størst plass. Men så fikk man til gjengjeld «Riksforsamlingen på Eidsvoll» med Christian Magnus Falsens tale ved kongevalget som scenebilde, flankert på hver side av en soldat i battledress. Så frapperende godt og samtidig så betagende, at Samfundet reiste seg med blanke øyne og likesom ikke med en gang kunne få seg til å la bifallet brake løs. Også «Egypten» og «Bybrua» var glimrende scener, og de kvinnelige studenter feiret nye triumfer.

At revyer har sin egen betydningsfulle oppgave, viste en fint ironisk, men samtidig grotesk scene: En engelsk soldat har et henrivende møte med en trønderpike som overveldes av gaver, alt slikt som hun har måttet savne: sigaretter, sjokolade, silkeundertøy og parfyme. Han taler det sobreste engelsk, hun et herlig trønderengelsk. Men da hun får ikke ett par, men to par silkestrømper, da slår hun armene om halsen på ham og utbryter stormende takknemlig: «Lieblingl» Spør om publikum «tok» denne belysning av et delikat emne.