Nyheter Om SIT 1910-2022: Medlemmer Verv Teateraktivitet Video, lyd, tekst Revyhistorie Visehefter Indre liv Om nettsidene Kontakt oss

|
Vivillé (UKA-19) (2019) "Frisk, fyndig og fengende revy" - Adresseavisen Vivillé, UKErevy nummer 50 i rekken, ble godt mottatt av samtlige anmeldere!
Adresseavisens anmelder, Ole Jacob Hoel, skriver 5. oktober 2019: En av tidenes fineste Trondheimsviser er et av flere høydepunkt i en flott gjennomført og jevnt underholdende revy som vil appellere til de aller fleste.
Tiden da ukerevyene gjenspeilet en studentmasse som murte seg inn i sin egen lille verden, synes forlengst forbi. «Vivillé» er ukerevy nummer 50, og har ikke bare et av de bedre navnene i rekken - men er også en av de mest tilgjengelige revyene. Her er refreransene til studentenes interne liv få, og de som er der er gode. (Som den henslengte bemerkningen om at NTNUs kjærestegaranti kun gjelder rektorer.) Revynumerne avspeiler i stedet den mykere delen av den allmenne samfunnsdebatten, med naturlig hovedvekt på den trondheimslokale.
Her er Britannia-åpning og restaurantkultur på Solsiden, elsparkesykler og råsykling på Bakklandet, butikkdød i midtbyen og VM på ski, Åge Aleksandersen og fulle publikummere på konsert, bomveiparti og en folkehelseminister som straffer folk som ikke fyller opp tollkvotene, kaffekultur og skjeggkre, Mount Everest-turisme og Brexit. For å nevne noe.
Revyorkesteret er solid, musikken og vokalprestasjonene like bra. Dansenumrene er akkurat passe ambisiøse til at skuespillerne kommer ordentlig greit fra dem. Scenografien og de tekniske løsningene er velfungerende, de underbygger innholdet snarere enn å overskygge det; bortsett fra når det er meningen, som i den overveldende innledningen på nummeret om VM på ski.
Innledningsnummeret er fyndig og fengende, og tittellåten setter standarden: Verden er kald og rå / men det vil jeg ikke tenke på / Fjasing er livets vei. Det er på ett vis harselas, men samtidig signal om et frikvarter fra bekymring - og en legitimering av at revyen ikke slår hardere og stikker vondere enn den gjør, Samfunnsengasjementet er der, men mest på overflaten, det er stort sett åpne dører som slås inn. Vi stopper ikke opp, gaper og tenker aha, steike ta!, når det nevnes at VM på ski kan gå på bekostning av andre kommunale oppgaver. Tittellåten innebærer en kontrakt med publikum om hva denne revyen byr på, og den holder de. Det er lett å slenge seg fornøyd med på ferden - så lenge det som serveres er så bra som her. Spesielt da før pause, da står høydepunktene i kø.
Verdt å nevnes spesielt er revyens operasatsing, som har utgangspunkt i åpningen av et visst hotell, der Åge Aleksandersen viser seg fra sin onde side. Han skal drepe Odd Reitan for selv å ta over Britannia. Sær intrige, javisst, og tittelfiguren ligner så lite på Åge som vel mulig - men dette er opera, og det fungerer. Her spilles det på kontrasten mellom fjång overklassekultur og trøndersk folkelighet. En av revyens friskere påstander er den om at i en kopp karsk kombineres det beste og verste i trøndersk kultur; nemlig heimbrent og Kjeldsberg kaffe. Et overraskende høydepunkt er (en av) revyens Trondheimssang(er). "Byen i mitt hjerte", sunget på kav bergensk, er Trondheim sett fra innflytterens side, en som kommer hit skeptisk, men til slutt erkjenner at byen har sine forsonende trekk. Flott sang, nydelig fremført - det må være en av de mest originale og fineste trondheimsvisene gjennom ukehistorien. Om man skal vurdere en revy etter kvaliteten på Trondheimsvisen må altså Vivillé nå høyt opp. Revyen har flere viser om byen, den amerikanske turistens «Trondhyme» er av det enklere slaget, mens «Ski-Vm til Trondhjæm» kan by på tekstlinjene By´n min har myttji / ja, æ blir rørt / Kom sje stedet kor Northug fyllekjørt / Klæbo kjørt på et barn like ved / Bare dra te Byåsen å sje. Uka handler mye om tradisjoner, og en av dem er avsynging av «Studenter i den gamle stad» før revypremiere. Det er en herlig vise, perfekt for allsang, men det slår likevel de fleste som underlig i 2019 å fremføre en sang så tydelig skrevet i en tid da alle studenter var av hankjønn. Oppgjøret med den gamle revyvisa kom nå (endelig), virkelig supert gjennomført, med et politisk korrekt blandakor som gjør opprør mot dirigenten og fremfører visen slik at den garantert ikke støter noen. Virkelig elegant toveis-harselas.
Dessverre er revyen etter pause en liten nedtur, for mange av de halvbra numrene er plassert i del to. De er litt for like også, tempoet er jevnt høyt, av og til inntil det hesblesende, og stort sett er mange av skuespillerne på scenen. Da er det en stor fordel at de åtte skuespillerne er så samkjørt. De har tydelig jobbet mye sammen, og ikke bare i prøvene til revyen. Undertegnede kjenner også flere av dem igjen fra oppsetningen av »Grease» i fjor. To numre, ett i hver akt, bryter radikalt med det monotone mønsteret og tempoet i revyen. Begge er monologer, og har det til felles at god tekst løftes av supert spill. I andre akt byr ensemblets største komiske talent, Viel Nyborg Carlsen, på en stuntpoet i weltschmerz (skjønt egentlig er han bare kåt) fra åpen scene på svartlamokafeen Ramp. Helt nydelig gjennomført. Martin Næss er skuespillernes representant i forfatterkolleget, og kanskje har han selv skrevet monologen om Foodora-budet. Det er ikke nødvendigvis tidenes revytekst, men han gjennomfører med overlegen lekenhet og publikumskontakt. Spesielt da han legger seg ned på scenegulvet, og ligger helt stille, drøyer øyeblikket akkurat så lenge at publikum blir urolige. Det skal selvtillitt til slik. Slike brudd kunne revyen med fordel hatt flere av. Det er nok ikke bare lett å komme etter en knallsuksessen «Ta-de-du» for to år siden. Det var ikke bare undertegnede som mente det var en av tidenes beste revyer. Årets gjeng har falt for fristelsen til å herme etter forgjengeren. Årets opera er elegant og morsom, men ikke på nivå med Bollywood-spelet til forgjengeren, og årets to gigantiske skjeggkre kommer ikke i nærheten av forgjengerens to moskuser. Men de har egne originale ideer som holder i massevis, og målt mot det meste av annen dugnadsbasert amatørrevy holder «Vivillé» ordentlig høyt nivå. Du vil garantert trives!

Foto: foto.samfundet.no
Teateranmelder Amund Grimstad skriver følgende: Sjølvironisk og velspelaEin revy med ein formidabel første akt, men som ikkje held same nivået etter pause. I meir enn hundre år, berre avbrote av krigen, har Trondheimsstudentane annakvart år laga UKA, ein kulturfestival som manglar sidestykke i norsk historie. Nærare 2000 friviljuge studentar arbeidar natt og dag, (delvis) ved sia av studia for å få til dette dryge tre vekers arrangementet som nokså trygt kan seiast å vere landets største kulturdugnad. I nitti år har studentane arrangert dette i hus dei eig sjølve, det rare, raude, runde huset ved Elgeseter bru, som dei eig nettopp fordi UKA gir det økonomiske fundamentet for drifta av huset. Og motoren i det heile er UKE-revyen som trass i at han også er ein dugnad laga av amatørar, i alle desse åra har levert numre og songar som kan måle seg med det beste i norsk revyhistorie. I tillegg har revyane også vore både nyskapande og trendsetjande, og ikkje minst vore særs gode til å fange opp strømmingar og tendensar i samfunnet. Mest treffsikre er studentane sjølvsagt på det dei kjenner best, som dei relativt nære ting, men revyane har i alle år vore ein god miks av alvor og skjemt, politisk satire og berre tull og tøys. I år er det eit lite jubileum ettersom det er femtiande gongen det blir spela UKE-revy. Sjølv har eg sett 23 og meld 22 av dei, og kan med ein gong seie at årets revy er blant dei betre eg har sett. UKA er tradisjon, og slik også med revyen. Han skal ha den før nemnde miksen av satirisk brodd og tull og tøys. Men han skal også ha ei drikkevise og ei Trondheimsvise. Og får dei til ein raud råd, er det heller ikkje å forakte. UKE-namnet er også ein tradisjon ein ikkje tuklar med. Det skal helst ha tre stavingar, omhandle eitt eller anna i tida, og i tillegg ha fleire tolkingar. Årets namn, «Vivillé» føyer seg pent inn i denne malen, og om du ikkje fattar kva det mellom anna kan tyde, er det etter opningsnummeret ikkje tvil. Studentar har si eiga litle verd, og dette er både opplese og vedtatt samt tema for ei av dei mest ikoniske gamle revysongane. I sjølvironiens lys startar det heile med ein jordklode som går til helvete, men det gjer vi eigentleg fan i, for vi vil leve bekymringsfritt, – vi vil le! Nummeret er ei av dei beste opningane eg har sett, framifrå sunge og godt koreografert, og det sette kjapt standarden for resten av revyen. I alle fall første akt. For i første akta kom det eine innslaget betre enn det andre, nære ting og kvardagsfenomen som blei vridd og vrengt på slik som redsla for ikkje å ha jobb før du er ferdig med studiet, restaurantane på Solsiden, og at her er plast (ja, det er ikkje trykkfeil) til alle. To av numra synte at det er ikkje så farleg med innhaldet så lenge framføringa er bra nok. Ein audition til tryggingsvakt på Trondheim kino var framført så godt og på kornet, at han blei nesten hysterisk utan at det eigentleg var nokon historie å fortelje. Og då det kom eit Foodora-bod syklande ned fjerde kvadrant, trudde eg kanskje det ville bli noko om streiken og nye tilsetjingstilhøve i arbeidslivet. Det var det ikkje, men før eg rakk å bli skuffa, hadde skodespelaren sjarmert meg i senk med fantastisk godt spel og berre intelligent vås. I tillegg til at han våga å ta seg lange pausar og late humoren søkke inn. Ei lita perle og på line med moskus-sketsjen frå UKA 17 for dei som hugsar den. Det er openbert ikkje så lenge sia studentane har vore førskulebarn, for det er ofte ein tendens til å lage parodi på barneunderhaldning. Denne gongen var det ein intelligent tekst om forsøk på pedagogisk barne-TV om omgrep som ironi og satire. I dag blir alle krenka, og det er vel ikkje så lenge før det blir håplaust å lage god humor i anna enn lukka grupper. Ein sketsj som eg har venta på i mange år, tok opp dette fenomenet ganske underhaldande og treffsikkert. Visa «Nu klinger» frå UKE-revyen «Cassa Rossa» i 1929 er dei siste femten, tjue åra opphøgd til eit nesten religiøst nivå og blir for tida avsunge ståande som om det var ein nasjonalsong. Men teksten er altså frå 1929, og her blir vi mellom anna minna på at «jenter, øl og dram, var kjæmpernes meny». Det er sjølvsagt ikkje gangbart i dag, men så er det altså slik at det politisk og kunstnarleg korrekte ikkje alltid er det same. Revyen skal ha ei Trondheimsvise, og mange gode er det blitt etter kvart, men derfor sjølvsagt også vanskeleg å finne ein ny vri. Det gjorde forfattarkollegiet i år. Songen er framført av ei jente frå Bergen som diverre må til Trondheim for å studere ønska fag, og som med stor skepsis likevel forlét Stiftsstaden etter fem år med eit kjærleiksforhold til byen. Dette er ei vise som eg trur vil få eit liv etter dette, som var både litt sår, humoristisk, og kjenslefylt, samstundes som ho blei framført inderleg og særs truverdig. Men det var finalen i første akt som tok prisen. Ei av byens storstuer, Britannia hotell er pussa opp for milliardbeløp, og dette gav bakgrunn for ein formidabel og velframført opera i ikkje mindre enn 30 aktar(!), eit innslag som hadde alt. Her var historia om hotellrestaureringa og eigaren, Odd Reitan, om Åge Aleksandersen og trønder-rockens forbanning, og det var ein herleg operaparodi, ei pompøs og overspela historie om Rosalita og Tagliatelle. Det var overskot, gjøglarglede, og alt eit godt revynummer skal ha, eit innslag som kan måle seg med den ikoniske Erichsen-operaen frå «Ræggeti» i 1979. Det var ein formidabel første akt, og aldri kan eg hugse at eg har vore like nøgd til pause. Og som oftast tek det seg opp i siste akta. Det gjorde det ikkje denne gongen. Her var mange innslag som hadde gode poeng, men som, i alle fall førebels, var uforløyste. Som til dømes drikkevisa, sal i Midtbyen, ein ode til kaffien og den trønderske iveren etter å sløse bort pengar på store idrettsarrangement. Men akta baud også på god underhaldning. Ein sketsj om skjeggkreas arbeid for å bli betre likt, var nok eit døme på at flotte kostyme, godt spel og overraskande vriar kan gi strålande innslag utan at det eigentleg er så mykje å fortelje. Slik var det også med ein sketsj om toll, eller toill og tull, som har potensial til å bli god om han berre blir stramma litt. Det einaste forsøket på politisk satire, var eit takknemleg innslag frå bakrommet til Bompengepartiet, deira håplause arbeid for ikkje å framstå som eit ei-saksparti, og der mange poeng var tatt godt på kornet. Det same galdt dei som stod i kø for å kome seg på Mount Everest, og der skodespelarane nok ein gong våga å ta lange pausar og i staden la mimikk gjere jobben. Eit lyrisk lite innslag om fenomenet dickpics var eit takknemleg brot, heilt annleis enn alt det andre, hadde eit overraskande poeng, og i tillegg ein god tekst, og blei slik eit høgdepunkt etter pause. Men det var finalen som berga andre akta. Ringen er slutta, og vi er attende til opningsnummeret og ukenamnet. Så lenge vi opptrer som det Nordahl Grieg kalla «gumanistar», personar som ser og erkjenner verdas elende, men ikkje gjer noko med det, får det vere nok. Vi sender gode tankar dit det trengst, men helst vil vi berre le. Det er mykje som skal klaffe for å få til ein heilstøypt revy. I eit produksjonsapparat på nesten 200 studentar, og alle amatørar, kan ein ikkje vente at absolutt alt skal vere perfekt. Men det meste held mål og vel så det. Spelet til dei åtte på scena er overtydande og godt, og songprestasjonane deira er imponerande. Det er mange danseopptrinn som er synkrone og velkoreograferte. Orkesteret gjer ein kjempejobb for å sy det heile samen. Dei sit på dreiescena, og er tidvis synlege. Lydkøyringa i storsalen i Samfundet er ei utfordring, men der eg sat, var det aldri problem med at musikken og lydnivået kom i vegen for song eller tekst. Kostyma var fantasifulle og avgjerande for nokre av numra, spesielt innslaget om skjeggkre. Scenografien var ganske omfattande og tok i bruk både scene, galleri, eine kvadranten og delar av salen, men kanskje var han litt for komplisert. For sjølv om revyen blei framført med fart og masse energi, stussar eg på at sceneskifta ikkje var betre regissert. Dei var langt frå saumlause, og jamvel om orkesteret freista å fylle skifta, var det litt amatørmessig med alle scenearbeidarane som i stummande mørke freista å rigge om mellom nesten kvart einaste nummer. «Vivillé» er ein UKE-revy som har ein formidabel start og første akt, men som fell litt saman etter pause. Mykje av dette kan nok gå seg til med litt skjerping av poeng og punchlines. Personleg kunne eg nok ha tenkt meg litt meir og skarpare politisk satire, for om revyen mangla noko, så var det vel først og fremst det. «Vivillé» er velspela og underhaldande, ikkje den beste revyen eg har sett, men absolutt av dei betre.
Fakta: Vivillé (UKA-19)
Framført: Høst 2019 Lokale: Storsalen UKE-revy Band: Andrea Gjendrem Furholt - Trombone Bjørn Kvåle Tromsdal - Piano Erik Bjørnerem - Saxofon/kapellmester Frederick A. Baade - Gitar Halvard Huldt-Nystrøm - Trommer Henning Halvorsen - Saxofon Kim Arvid Leon Tran - Bass Kine Bjørnbakk Heines - Treblås Martin Widding - Trombone Truls Munch-Ellingsen - Trompet
Fittingsassistent: Arne Lyngstad Sund Mari Eggan
Fittings: Trygve Poppe
Forfatterkollegiet: Birgitte Røhnebæk Jacob Andreas Wulff Wold Jenny Lysholm Daviknes Kari Kvelstad Ellingsen - Forfatterkollegieleder Martin Næss Nora Vaage Valen Sofie Afseth Tobias Korsmoe
Følgespotlaget: Gisle Aasgaard Marianne Horne Nils Kobberstad Nils Ludvig Brandtzæg Reidun Skar Øyvind Borre Hestmann
Helseansvarlig: Ole Jørgen Rise
Hår- og sminkeassistent: Dominika Patla
Hår- og sminkestylist: Mia Asbjørnsen Aspholm
Inspisient: Ida Sara Johnsen Sigrid Daae Alstad
Instruktør: Andreas Gaustad Brynjar Larssen Bakken
Kapellmester: Erik Bjørnerem
Komponistkollegieleder: Kristian Sverre Arntsen
Komponist: Lars Ole Okstad Stine Djuve
Konsulent video: Ludvig Samuelsen Jordet
Konsulenter lyd: Andreas Hårklau
Konsulenter lys: Jenny Bogen Griffiths Magnus Danielsen Simen Waaler
Kontentum: Leik Raknes Finne
Koreograf: Ingrid Støen Sigrid Johansen
Kostymearbeidsleder: Ida H. Haveraaen Ingrid Ertzgaard Katrine Bøe Linn Sandvik Silje Marie Helgedagsrud Tale Bærland
Kostymedesigner: Rebekka Aarskog
Kostymehospitant: Bjørn Grimsmo
Kostymekoordinator: Mona Blandkjenn Mulen
Kostymeslusk: Anne Sofie Skogen Frida Løberg Gina Lindstad Ingrid Tryggestad Berre Nan Amalie Videng Thea Olaisen
Kostymesyer: Aurora Jørgensen Bente van der Molen Betina Pedersen Bye Celine Greger Haugen Henriette Sandberg Ingrid Heir Joanna E. Lee Kari Stam Faugstad Marte Konstanse Torgersen Marte Stalsberg Mathilde Monnier Thomas Nora Statle Løndal Pernille Sofie Moe Sara Sundqvist Aune Thomas Haug Vendela Hergot Vilde Winge
Kulissearbeidsleder: Eirik H. Skjærseth Eivind Olmhus Embla Aukrust Even Ødegaard Tysdahl Henrik Ågrav Johannes Austefjord Nils Einar Brandtzæg Oda Kristiansen Oskar Veggeland Sven Martin Kørner
Kulissekonsulent: Alexander Grødum Vetnes Aurora Schønfeldt Larsen Even Stokke Jørgen Molaug Line Tysdahl Maia Elisabeth Sirnes Ole Bauck Paal Henrik Sandbu Per Christoffer Forester Sverre Løvskar Øystein Grændsen
Lydig: Vegard Eidem Pedersen
Lyd: Ingrid Fosså
Lyslaget: Adrian Padget - Lysmester Jonas Jacobsen Patrick Allport
Lysreklamen: Amanda Jørgine Haug Christoffer-Robin Vaksdal Eirik Veløy Nadim Eline Stenwig Frode van der Meeren Haavard Knibe Fiskaa Jan Ove Saltvedt Lise Berg Nielsen Ole Sivert Aarhaug Snorre Nilssen Vestli Åsmund Eldhuset Øystein Smith - Lysreklamesjef
Medlyd: Aleksander Solberg
Myggslusk: Geir Bergersen Huse Joakim Velle Aurdal Line Høybakk
Nestleder: Jacob Sjødin
Publikumsvert: Andrea Berntzen Hanna Lovise Nyby Ingeborg Bolstad Ingrid Steensland Hoelsæter Ingvild Flornes Rustad Tiril Andreassen
Rekvisitørassistent: Oda Asheim Hansen
Rekvisitørkonsulent: Thomas Kaland
Repetitør: Jonas Boym Flaten
Revysjef: Marte Guldvog
Sangpedagog: Karen Haugvik Francke
Scenograf: Ingvild Schjelderup Stokke
Skuespiller: Audun Harnes Bjerke Fredrik Vildgren Hilde Vestre Sem Martin Næss Nora Bugge Pasca Sander Eide Thea Louise Mohagen Lekang Viel Nyborg Carlsen
Systemtekniker: Magne Halvorsen
Teknisk inspisient: Mari Sundbye Forberg Molly Gibson
Videografiker: Rannveig Nyborg Carlsen
Videomester: Morten Ravnemyr
Videotekniker: Christian Vaagland Tellnes

|