Om SIT

1910-2022:

Medlemmer
Verv
Teateraktivitet
Video, lyd, tekst
Revyhistorie
Visehefter
Indre liv

Om nettsidene

Kontakt oss

"En av tidenes beste revyer." – Adressavisen

Fra 6. til 29. oktober 2017 trakk UKErevyen Ta-De-Du! fulle hus på Studentersamfundet i Trondhjem. Årets UKErevy ble en suksess og fikk gode kritikker fra samtlige anmeldere.

Adresseavisens anmelder, Ole Jacob Hoel, skriver 9. oktober 2017:

Tradisjonell, men knivskarp revy

Hundre års historie feires med en av tidenes beste ukerevyer

I sitt hundrede år har Uka nådd sin 49. revy. Det er ikke mange tendenser til rust i maskineriet. Undertegnede har ikke sett alle, men en hel del. Nok til at jeg tør påstå at jubileumsrevyen «Ta-de-du!» er en av de beste og mest helstøpte i rekken.

Det finnes nok revyer som var mer kontroversielle og mer politisk opprørske, det finnes revyer med mer spektakulære sceniske og tekniske løsninger, revyer som var mer intellektuelt ambisiøse, som hadde enda mer hysterisk morsomme enkeltnummer, enda mer fengende enkeltsanger. Men jeg kan ikke huske sist jeg satt på en slutten av en revy og virkelig ønsket at den skulle vare lenger.
Jeg kan ikke huske å ha sett en revy så preget av kvalitet i alle ledd. «Ta -de -du!» har både et samlende grep og en rekke gode enkeltnummer med bred sjangerspredning. Den har ni samspilte skuespillere med åpenbare talenter, flere av dem er også riktig gode sangere.

Scenografi og regi utnytter ytterpunktene av scenen, men er basert på en klassisk dreiescene, med Det runde røde hus på den ene siden og husorkestret på den andre. Det er scene- kostymeskift så det holder, iberegnet noen fikse løsninger, «utbrettinger» underveis. Men det blir aldri så fikst at effektene stjeler showet.

Jubileumsforestillingen er laget i respekt for tradisjonen, med de obligatoriske innslagene en studentrevy skal ha, og også i dreven respekt for det omland revyen henvender seg til. Her er lokalkoloritt så det holder, og hyppige referanser til aktuell samfunnsdebatt.

Revyen har sine svake og lunkne øyeblikk. Snedig nok er de fleste av dem helt i starten. En noe datert sketsj om fersk valgkamp, en ganske uforløst sak om erketrøndersk lokalradio og en vel tradisjonell Rbk-sang ga antydninger om en greit anlagt, men ganske ueksepsjonell revy. Et egentlig ganske poengløst nummer om Magnus Carlsen, der humoren hviler kun på gummitrynet til Erlend Flinstad Harbo får frem gapskratten og dermed også forventningene.En parodi på Jens Stoltenberg er nok ikke høyt på «må være med»-listen i revyer anno 2017, men når den er gjort så bra som av stortalentet Brynjar Larssen Bakken blir det likevel et høydepunkt. Intelligensen i den aktuelle sketsjen, der en endelig fred i Midtøsten synes oppnådd før spektakulære aliens krever rett til sine skrifters hellige land, hjelper også på.

Og så slår gjengen til så det suser med det siste og desidert lengste nummeret før pause, fylkessammenslåingen i Trøndelag servert som om en Bollywood-musikal signert Mads Bones og Olve Løseth. Hovedpersonen ligner strengt tatt mer på Harald Eia enn Mads Bones, uten at det gjør mye. Dette er ingen parodi på parodien, mer en «avsløring» av de to humorkongenes metodikk og triks. Mektig bra, mektig morsomt, mektig imponerende.

Da vi gikk til pause trodde vi at vi hadde opplevd revyens høydepunkt. Og kanskje hadde vi det, men flere nummer etter pause aspirerer også. Ikke minst to staute, drøvtyggende moskus som diskuterer verdenssituasjonen og bokstavelig talt tar hele scenen. Om nummeret tas med til revyfestivalen på Høylandet vil det være garantert flere priser.

Religiøs motivert kjønnslemlestelse kobles til moderne intimkirurgi i et overdådig shownummer toppet av Mari Brekke Djuves avsluttende vokalprestasjon. Med sine 27 år er hun er ensemblets eldste, og hun har sceneautoritet som matcher. Ensemblets sterkeste sanger er likevel den yngste av dem, 20 år gamle Karen Haugvik Francke. Men alle de ni på scenen får vist seg skikkelig frem, i de forskjelligste formater. Et par av skuespillerne er også medlemmer av Forfatterkollegiet.

Den obligatoriske trondheimssangen, «Under domen», er en nedtonet og finfin duett presentert gjennom utvalgte stoppesteder i et livslangt parforhold. Kjærlighet som varer er også den ene underliggende tematikken i en revy skrevet i respekt for faget, respekt for tradisjonen, respekt for publikum. Kanskje kan det bli vel respektfullt til tider, men brodden fins. Spesielt i selve rammehistorien, som belyser dugnadsånden som har vært en forutsetning for at Uka i Trondheim har fått sin unike posisjon. Gjengen som møtes i forkant av festen nå i 2017 er mer opptatt av å delegere enn å arbeide. Derav revyens tittel.

I lys av rammehistorien blir også de enkelte numrene en del av det samme prosjektet: Ukegjengen har kastet seg på den populære øvelsen å belyse hva som er norske verdier anno 2017, med tilhørende finurlige og ganske velrettede spark til mange kanter.



Foto: Vilde Jacobsen, Dusken

Amund Grimstad skriver i Klassekampen:

Hundre år med dugnad

Ein hundreårig tradisjon blir feira med ein uvanleg heilskapleg revy.

I hundre år har Trondheimsstudentane latt gjøglargleda finansiere drifta av Studentersamfundet. Frå den første UKA i 1917 har det vore spela revy annakvar haust berre avbrote av krigsåra, og med eit nivå som har vore både nyskapande og trendsetjande. Årets revy feirar seg sjølv med humor og brodd i beste UKE-tradisjon.

Ein god UKE-revy skal ha ei blanding av alvor og skjemt, helst ei drikkevise og ei Trondheimsvise, skråblikk på både studentlivet, byen og verda rundt, gjerne ein raud tråd, og samstundes må Studentersamfundets mange tekniske gjengar få vise kor flinke dei er. Av dei drygt tjue revyane eg har meld, er det knapt nokon som i større grad har fått med seg alle desse ingrediensane utan å bli vareoppteljing i ubalanse.

Revyen er i år ein hyllest til UKA. Nøkkelordet er «dugnad», og at meir enn 1700 studentar jobbar friviljug i vekevis for å dra prosjektet i hamn. Men ein dugnad krev at alle yter og ikkje veltar oppgåver over på andre. I dette ligg UKE-namnet «Ta-De-Du!». Det kan tolkast ulikt, men du skal ha ein dårleg politisk nase om du ikkje ser at her er det også spark til norsk deltaking i verdsdugnaden, særleg med tanke på flyktningkrisa.
Omdreiingspunktet er Studentersamfundet, og det speglar seg i scenografien som er like komplisert som han er god. Det raude, runde huset er utgangspunkt for eit utal halsbrekkande scenografiske løysingar, uvanleg effektiv bruk av dreiescena og mange sceneskift som kunne ha blitt lovleg lange, men der det solide bandet gir oss musikalsk trøkk så det held.

Eg kan knapt hugse ein revy med fleire gode idear. Forfattarkollegiet har nok ikkje greidd å forløyse dei alle, men mange nok. Fylkessamanslåinga i Trøndelag er blitt ein ellevill, absurd og velkoreografert Bollywoodopera om familiane Noor og Sihr. Elles er det innslag frå det skikkeleg burleske med ei nydeleg scenografisk finale, via gode poeng om kroppsfiksing og -fiksering, vakre songar om Trondheim og Samfundet, ein overraskande hyllest til ein hundreårsjubilant på tre bokstavar, og fram til ein liten politisk-satirisk genistrek om endeleg fred i Midt-Austen, toppa av ein Stoltenbergparodi av dei heilt store. Men høgdepunktet viser at aller størst humor oftast berre er godt framførd tull og tøys. To moskusar filosoferer over verdssituasjonen. Tilsynelatande innhaldslaust, men så dyktig gjort. At dei undra seg over berekraftige vitskaplege miljø, og oppdaga at rektor på NTNU sat på første rad, ga premieren ein ekstra interaktiv dimensjon og synte at skodespelarane også meistrar improvisasjonens vanskelege kunst.

(Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 10. oktober 2017)


Dusken skriver 7. oktober 2017:

La-deg-begeistre!

UKErevyen Ta-De-Du drar deg gjennom et følelsesspekter du knapt visste du hadde.

Les hele anmeldelsen her: https://dusken.no/artikkel/27271/la-deg-begeistre/

Rediger