Nyheter

Om SIT

1910-2022:

Medlemmer
Verv
Teateraktivitet
Video, lyd, tekst
Revyhistorie
Visehefter
Indre liv

Om nettsidene

Kontakt oss



Skal vi samme vei (2016)

"Skal vi samme vei?" var en teaterforestilling som utgikk av KUP våren 2016, og som etter hvert omfattet mange SITere fra andre produksjoner. Forestillingen ble spilt i en veterantrikk fra 1958 som kjørte langs Gråkallbanen. På de fleste stasjonene var det skuespillere som gikk av og på, og gjennomførte korte verbale sekvenser. Mens trikken kjørte var det fysiske mellomspill. Det var ofte raske implisitte sceneskift ved nye stasjoner. To sjåfører kjørte hver sin bil ved siden av for å plukke opp og levere skuespillere til riktig holdeplass.

Stykket ble spilt i eksamensperioden, og med mange medvirkende var det utfordringer knyttet til fravær og fulle timeplaner. Kjøringen av forestillingene, den 5. mai, gikk likevel knirkefritt. Hver forestilling (tre til sammen) hadde plass til 32 publikummere, og billettene ble revet bort på kort tid.

Under Duskens anmelder skriver:

"TRYGT OG KREATIVT TRIKKETEATER

Studentersamfundets Interne Teater og Gråkallbanen tar oss med på en dynamisk og leken reise.

Ved påstigning i St. Olavs gate blir vi tildelt kremmerhus med drops. Deretter starter turen gjennom Trondheims gater og gjennom Kari, spilt av Kaisa Grimsby Leskinen, sitt liv. Kari vokser opp under andre verdenskrig og metaforen er forholdsvis banal: Vi får følge henne på livets reise. Mens vi beveger oss fra trikkestopp til trikkestopp utvikler Kari seg fra en liten jente som savner farens oppmerksomhet, til en voksen kvinne som må ta selvstendige valg. Det er vel utført, og som tilskuer står opplevelsen heller enn selve forestillingen i sentrum. SITs Kunst Under Press har skapt et kreativt konsept.

Skal vi samme vei? er skrevet av SITs egen Bjørn Grimsmo, og han skal ha skryt for et stykke som oser av kreativitet. Konseptet byr på mye god dynamikk og flere overraskelsende løsninger. Karakterene framstår litt flate og handlingen litt enkel, men det blir ikke så viktig når plattformen er en trikketur. For stykket utnytter virkelig mulighetene som ligger i at det hele foregår i bevegelse.

Stykket drives framover av formen. Mennesker stiger på og av reisen og Karis liv utvikler seg i takt med turen. Når trikken stopper ved holdeplassene, endres også dynamikken inne i vogna og publikums interesse vekkes. Hvem kommer på ved neste stopp? Hvem går av? Hvilke personer skal vi få møte? Vi kan skimte skuespillerne nede på perrongen, og allerede før de er ombord er karakterene på plass. Helheten blir et imponerende og særdeles underholdende produkt som pirrer tilskuernes nysgjerrighet.

Karakterene er ikke det som tilfører mest til stykket. Hovedpersonen Kari, og flere av de øvrige personene, mangler en tydelig personlighet. Hun er i det fulle og hele et produkt av sin tid og reflekterer kun bevegelsene i samfunnet. Men kanskje er det slik det må være, for konseptet er såpass sammensatt at et litt enkelt plott gjør det lettere å henge med. Skuespillerne er uansett dyktige. Vi får se et liv utfolde seg med skuffelser og svik, oppturer og lykkeglimt. Følelser står i sentrum, og mye formidles uten ord. Troverdigheten rokkes litt ved når voksne skal spille små barn, men skuespillerne gjør det med glimt i øyet, og løsningen får et humoristisk preg.

Trikken er et overraskende passende sted for å spille teater. I utgangspunktet var undertegnede skeptisk til hvorvidt man kom til å se noe som helst, men skuespillerne holder seg for det meste framme og utnytter rommet når det trengs. At publikum må snu litt på seg, gjør at forestillingen oppleves som mer involverende enn en vanlig teaterforestilling. Det er lyst i vogna så man ser de andre publikummerne, og atmosfæren i den vårluftfylte vogna blir rett og slett hyggelig.

Fiolinist Ingrid Marie Heiene sitter et stykke bak i vogna og spiller gjennom det meste av turen. Mange steder erstattes dialog med stemningsskapende musikk, og stykket bæres på disse ordløse sekvensene. Jeg savner kanskje enda mer bruk av fiolinen til lydeffekter, som når den imiterer flyalarm.

Skal vi samme vei? er mer en opplevelse enn et teaterstykke. Denne opplevelsen er morsom og spennende, selv om den ikke rokker ved det innerste i oss. SIT kunne brukt enda mer tid på å utvikle interessante karakterer til sine dyktige skuespillere, men til syvende og sist er konseptet så kult at stykket bæres på det alene."



Fakta:
Skal vi samme vei
Bjørn Grimsmo
Framført: Vår 2016
Lokale: Graakallbanen
Trikketeater
Instruktør:
Bjørn Grimsmo

Kostyme:
Amanda Vågen
Marte Sophie Johannessen

Manus:
Bjørn Grimsmo

Markedsføring:
Nora Iman Hagesæther

Musiker:
Ingrid Marie Heiene

Produsent:
Ingeborg Magerøy

Rekvisitør:
Fridtjof Klareng Dale

Sjåfør:
Emilie Marie Løddesøl
Henriette Motrøen
Joakim Hellebø Knutsen

Skuespiller:
Agnes Klodvik Østerholt - Moren
Amanda Vågen - Venn 1
Christoffer Venås - Broren
Emilie Marie Løddesøl - Stemoren
Fridtjof Klareng Dale - Partner 1
Ine-Susanne Methlie - Venn 2
Jonas Boym Flaten - Sønnen
Kaisa Grimsby Leskinen - Hovedpersonen
Katrine Roland - Legen
Mak Cemalovic - Faren
Marius Haaverstad - Sønnens Partner
Trond Johan Stavås - Partner 2
Øystein Bakken - Soldaten


Webansvarlige:
sit-web (a) samfundet.no
og Idar Lind

Rediger


Finner du feil eller mangler? Har du gode ideer? Kontakt de ansvarlige!