Supperevyen Naar vi døde vaagner er ikke en like lang tradisjon som UKErevyen, men har virkelig funnet formen på sine ti UKEr.

Det er søndags formiddag på Edgar, folk sitter tett i tett rundt bordene og spiser suppe*. Straks skal 10 tidligere UKErevy-skuespillereframføre 21 tidligere revynummer på scenen. En tradisjon som selv om den ikke er like gammel som UKErevyen virkelig har funnet formen.

Det er en stor forskjell på UKErevyen og Supperevyen, men de deler noen av de samme elementene: det er 10 skuespillere, selv om aldersspennet er noe større i Supperevyen; én Trondheimsvise og én drikkevise. Storslagen scenografier byttet ut med en enkel bakgrunn og skuespillerne er kledd i helsvart. Det er minimalt med rekvisitter og kostymene som blir brukt har alle en effekt.

Sangen er morsomme og setter en god tone for det som skal blir det kanskje koseligste arrangementet jeg har vært på så langt under UKA. Det starter med «Protest» fra Vau-de-ville (1955). Sangerne forlanger å få pengene tilbake av varierende grunner, blant annet fordi de «ble sittende bak en søyle.» Da bryter hele salen ut i latter for første gang i løpet av Supperevyen, men absolutt ikke den siste. Spesielt godt ler kanskje vi aller bakerst.

Utvalget av sanger og sketsjer utrolig bra. De fleste kunne godt ha vært med i årets revy siden de fortsatt er både like relevante og like morsomme som da de ble framført på storsalsscenen for første gang. «Skapt for å bile»fra Åja (1971) handler om hvordan den moderne bilen «er farligførerløs», noe som absolutt kan sies å være et aktuelt tema i dag, kanskje merenn i 1971.

Stemningen topper seg under «Flybussvisa» fra Jubalong (2013).Dette er tydelig et kjærkommet tilbakeblikk fra publikum som ler godt av nummeret fra sist UKEs revy. Supperevyen vet å engasjere publikum, og under«Graverne» fra Kiss-mett (1963) deler de ut godteri, som blir tatt imot med stor nøling. Sangen blir nemlig sunget av begravelsesagenter som lager litt ekstra jobb for seg selv med blant annet arsenikk.

De neste sangene suser videre, og tiden går alt for fort. Det er et utrolig musikalsk trykk fra scenen til tross for at de bare er ti personerakkompagnert av et piano. Det topper seg under The Cnapy Brothers fra Krakatitt(1959) der trykket fra scenen er fantastisk.

Supperevyens drikkevise er «Hjembrygga» fra De-cha-vi (1987).Den handler om at det er en øl som er bedre enn alle andre. Teksten til dømme skulle ha en til å tro at den rimer på både hals og vals, nemlig Nordlanspilsen. Det søles ‘øl’ på publikum fra en av flaskene de holder i det de svaier frem og tilbake, før de utkledd som Pirumitter synger Ur Vägen på vei av scenen.Supperevyen blir aldri kjedelig under de neste nummrene heller, før min favoritt Nordens Køln fra Skabarè (2009) begynner. Sangen er veldig bra i seg selv, men med gode prestasjoner på scenen og mye klapping og latter frapublikum blir det hele bare enda bedre.

Trondheimsvisen «Hjemve» fra Bing-bang (1925) avslutter det hele. Det er en sang hvertfall jeg har hørt før, og det virker det som om resten av publikum har også. Det er en flott avslutning på en veldig flott opplevelse. Skuespillerne må komme ut på scenen tre ganger for å motta en stor applaus som absolutt er fortjent. Det merkes at de har stått på en scene før.

*Suppen kan jeg dessverre ikke annmelde siden jeg ikke fikk smake den,men om den hadde smakt ufyselig hadde ikke det satt en demping på stemningen.

Du kan se hele revyen her.