Om SIT

1910-2018:

Medlemmer
Verv
Teateraktivitet
Video, lyd, tekst
Revyhistorie
Visehefter
Indre liv

Om nettsidene

Kontakt oss

Amund Grimstad skriver i Klassekampen:

Teknologikritisk og velspela revy der høgdepunkta kjem i andre akt.

 «La’kke byen få ro, men la den få merke det er en studenterby!» syng ein så det ljomar i storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem, og i tre veker framover er det akkurat det som skjer. Det er UKA, Norges desidert største kulturfestival med meir enn 1700 friviljuge, eit utal seminar- og kulturtilbod, to nyskrivne teaterframsyningar og rikeleg høve for studentane til å feste og feire seg sjølve. I ein hundreårig tradisjon har dette vore måten å finansiere drifta av Studentersamfundet, og motoren i det heile er UKE-revyen som hadde urpremiere i helga. Berre avbrote av krigsåra har det vore spela revy annakvart år sia 1913, og utallege er dei mange revyvisene som er blitt udøydelege for eit langt større publikum enn Trondheimsstudentane.

UKE-revyane er tradisjon, men gir også rom for nyskaping, og nokre revyar har faktisk vore trendsetjande. Ein god revy skal ha ein fin miks av alvor og skjemt, formidla med gjøglarglede og overskot, og slik føyer denne revyen seg absolutt inn i rekkja. UKE-namnet er viktig. Det skal gjerne ha tre stavingar og også tre tydingar. Årets namn, «Lurifax», fyller kriteria, men for å forstå det fullt ut, må ein sjå revyen. Namnet er blitt ein sivilisasjonskritisk raud tråd som stadig kjem attende i små innslag. Ein grøn disk overvakar scena. Det er Lurifax, ein syntese av GPS, Google, 3D-skrivar og alle andre tekniske hjelpemiddel som etter kvart har gjort menneska temmeleg dysfunksjonelle og kunnskapslause. Vi får eit lite maskinstormarsk opprør, humoristisk og hjelpelaust, før ein salomonisk finale tar teknologien attende bit for bit. Slik set studentane søkeljos på si eiga samtid. Det er relativt fikst gjort og bind revyen effektivt saman.

Ein UKE-revy skal tradisjonelt ha både ei drikkevise og ei Trondheimsvise. Drikkevisa denne gongen får neppe evig liv, men byvisa er ein vakker og litt melankolsk song om å måtte forlate ein by du er blitt så glad i. Alt i revyen er sjølvlaga og nyskrive. Melodiane er gjennomgåande gode, og nokre særs fengande. Forfattarkollegiet har ikkje vore like heldige med alt. I første akt var det nok litt for mange uforløyste sketsjar. Best er dei på tull og tøys og ellevill harselering, medan storpolitisk satire blir føreseieleg og overspela. Men etter pause tek det heilt av då det eine høgdepunktet avløysar det andre. Eit spesielt fenomen i Trondheim der handelsstanden stadig vekk arrangerer «toilldag» med tulleprisar på einskilde varer, fekk passet påskrive med eit fengande, artig og særs godt framført danse- og songnummer. Og då vi alle trudde at her var kveldens høgdepunkt, tok neste nummer oss fullstendig ned på jorda med ei migrasjonsvise som gjorde at tårene sat laust og som sette flyktningsituasjonen i eit historisk perspektiv. Ein særs god tekst, ein uvanleg vakker melodi og framført sårt, inderleg og ekte.

«Lurifax» er ein velregissert revy, framført i høgt tempo og med presise sceneskift. Teknisk er det briljant og kan måle seg med det meste. Skodespelarane er samspela og stort sett trygge i rollene, og fleire av danseinnslaga er imponerande. Men første akt har eit forbetringspotensial.

 (Meldinga stod i Klassekampen måndag den 5. oktober 2015.)

Revyensembelet (Foto: foto.samfundet.no)

Adresseavisens anmelder, Trygve Lundemo, skriver:
Proff UKE-revy med svak brodd 
Ukerevyen tilbyr god underholdning, men kunne vært så mye dristigere, både i form og innhold. 

Ukerevyen har helt siden starten for over hundre år siden vært en vanskelig spagatøvelse. Den skal ha appell til studentene, men også til hele byens befolkning. Den skal være underholdende, men helst også tankevekkende. Den skal inneholde tradisjonelle elementer, som for eksempel en kjærlighetssang til Trondheim, men den skal også være nyskapende og helst ha flere nummer med skarp brodd.

Årets «Lurifax» innfrir flere av disse kravene, men den legger mer vekt på tradisjon enn på nyskaping – og den legger mye mer vekt på underholdning enn på brodd.

La det først være sagt at «Lurifax» er dyktig gjennomført underholdning. Skuespillerne gjør jobben sin helt upåklagelig. Flere av dem er åpenbare talenter, både som sangere og komikere.  De danser godt og var et samkjørt ensemble allerede under premierene i helgen.

Revyen inneholder flere gode numre – blant annet en lattervekkende harselas med nordtrøndersk dialekt med ekko av Hans Rotmo og innslag av lurk der refrenget starter slik: «Du træng itjno vittje inni bakken».

Den tradisjonsrike drikkevisa er på plass, med omkvedet «vi løser det over en øl», og den obligatoriske trondheimsvisa er fin. Nummeret der Harry Hole kommer for å oppklare mord og narkotikaforbrytelser i Kardemomme by fungerer også godt, i likhet med flere andre innslag.

Revyen har lange og gode tradisjoner med helt absurde sketsjer og monologer. En betraktning om spermhvalens utsatthet for mobbing blir avsluttet slik: «Men størst av alt er blåhvalen».

Mye å humre av, med andre ord, samtidig som enkelte numre nærmer seg magaplask, noe som også er en lang tradisjon under Uka.

Den røde tråden er imidlertid ikke sterk og klar. Lurifax, en metallisk stemme i det fjerne, representerer den digitale utviklingen som styrer hverdagen vår og som fjerner oss så langt fra den virkelige verden at vi ikke engang klarer å skjære opp et brød på egen hånd, langt mindre bake det.

Revyen inneholder et slags opprør mot denne utviklingen, et element av «tilbake til naturen». Men opprøret er tafatt, og den røde tråden i lange perioder helt fraværende.

Samfunnskritikken er heller ikke sterk. Enkelte spark koster de på seg, blant annet mot stormaktenes toppledere, mot Siv Jensen og justisminister Anders Anundsen og hans over et år lange «midlertidige» bevæpning av politiet.

Og når revyen nesten treffer blink, som i et nummer om ytringsfrihet og hva som skaper forargelse i vår tid, skynder de seg videre til mer moro før poenget sitter. Det store alvoret senker seg bare én gang, i en sang som trekker paralleller mellom dem som flyktet fra norsk fattigdom til Amerika og dagens flyktningkrise.

Som helhet er revyen likevel svak på satire, til tross for at vi lever i en brytningstid der det er mer enn nok å ta tak i. En studentrevy bør være en god arena for originale perspektiver.

Men «Lurifax» legger mer vekt på lettbeint underholdning – og vil nok trekke mange publikummere på det.

Under Dusken (3. okt 15) skriver:

Tight, men tynt

Til tross for tynne tekster og humring framfor lattersalver, er UKErevyen 2015 en solid og kontrollert forestilling. På både godt og vondt.
Duskens anmelder mener skuespillerne i revyen gjør en solid jobb helt etter boka, men mangler litt av tilstedværelsen og timingen revysjangeren krever for å nå helt opp.

Les hele anmeldelsen her: http://dusken.no/artikkel/25314/ukerevyen-anmeldelse.

Rediger