:: hjem :: sofie og kathrine :: johanne og lyder :: forfatteren ::


Dypdykk i barndommens rike

Av Grete Haagenrud

Vi har alle en barndom, og at min barndom var spesiell fordi vi hadde krigshandlingene så nært innpå livet, var bare som det var. Jeg er født i 1938, og vokste opp i Vadsø på nordsiden av Varangerfjorden i Finnmark. Jeg visste ikke om noen annen hverdag enn krigens. Førkrigstiden var et fjernt begrep. Da fantes det ingen tyske soldater og russiske fanger. Jeg husker at tanten min lo en gang jeg spurte om hvem som reparerte veiene etter bombeangrep før krigen hvis ikke russefangene gjorde det. En hverdag uten russefanger og tyske soldater kunne jeg ikke forestille meg.

Det var helt tilfeldig at jeg begynte å skrive. Jeg tok lærerutdanning i voksen alder, og jeg hadde aldeles ikke tenkt å bli forfatter. Da jeg begynte å skrive, uten tanke på at dette skulle bli bok, skrev jeg episoder som jeg husket fra jeg var liten. Jeg skrev om søsteren min og meg, men kanskje for å få litt distanse til stoffet, kalte jeg jentene for Sofie og Kathrine, det var mellomnavnene våre. At bakteppet var krigen, var bare sånn det var.

Sofie er bokens jeg-person. Hun forteller om da hun lærte å si R, da hun fikk celluloid-dukka Ulla i julegave, da hun nesten ble fanget av Jasi Maja, om akvarellen de fikk hos farmor og storesøster Kathrine som sa at akvarell egentlig er et dyr. Det ble mange små fortellinger, og etter hvert kom krigsbildene nærmere. Til å begynne med var krigen bare et ufarlig bakteppe.

Disse fortellingene ble ved en tilfeldighet først barnetime i radioen og senere bok. Da jeg fikk debutantprisen for denne boka, fikk jeg blod på tann. Jeg så at jeg etter hvert hadde stoff nok til en bok til, og da ble jeg mer bevisst på at jeg måtte få en avslutning på dette jeg hadde skrevet.

Tyskerne hadde bygd svære festningsanlegg langs kysten av hele Øst-Finnmark. Kirkenes var basen for Litza-fronten. Russiske bombefly var stadig på bombetokt. Derfor var flyalarm og bombing en del av hverdagen for befolkningen i hele Øst-Finnmark under hele krigen.

23. august 1944 er en dag folk i Vadsø aldri kommer til å glemme. Da ble hele midtbyen i Vadsø jevna med jorda. Ikke et eneste hus sto igjen. Indrebyen og Ytrebyen ble bare delvis bomba. Huset vi bodde i lå i Ytrebyen, men det ble så ramponert at vi kunne ikke fortsette å bo der.

Jeg var seks år og satt i kjelleren sammen med min mor og storesøster og resten av husets beboere. Da kjellervinduene eksploderte, fikk jeg panikk. Da måtte jeg ut, men sterke armen grep fatt i meg og tviholdt på meg til det hele var over.

Denne opplevelsen har nok vært så traumatisk at det har ligget et lokk over den i alle år. Men så skjer det altså i løpet av skriveprosessen, at mer og mer av barndomsopplevelsene dukker fram. Først det ufarlige, det morsomme, det nære forholdet til søsteren min, forholdet vi hadde til russefangene, og også til de tyske soldatene. Men så avdekkes altså det farlige, litt etter litt. Det som ligger helt bakerst i tankerekka, det som er for vanskelig og sårt.

Det tok meg to år å gå inn i redselen da vi satt i kjelleren og alle vindusrutene eksploderte. Angsten for å bli innestengt i det lille rommet. Det desperate behovet for å komme opp og ut, men bli holdt tilbake. Alt kom opp. Dette var slutten på den andre boka.

Da den var ferdig, visste jeg egentlig hva som kom til å skje. Det som hadde startet med en nokså tilfeldig skriving, var blitt to bøker. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle makte å gå videre, men nå var prosessen satt i gang, og det var egentlig bare å gi seg hen.

Etter krigen var ikke tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms et tabubelagt tema, men vi snakket bare ikke om det. Jeg tror alle var så opptatte av gjenoppbygningen, av at livet måtte gå videre, at vi måtte legge ting bak oss. Nå var jeg kommet i en situasjon der jeg skulle ta ut opplevelser som lå innerst og bakerst i min hukommelse. Noe jeg helst ikke ville huske. Noe jeg helst ville radere bort, men det lot seg ikke bortradere. Jeg hadde satt i gang en prosess, og det måtte jeg ta konsekvensene av.

I ettertid ser jeg hvor forsiktig jeg nærmer meg det farlige, det nifse, det jeg helst ikke vil huske. Etter storbombingen av Vadsø, flyttet vi til Tana. Sofie har mye å fortelle før oppholdet i Tana ender opp med den forferdelige tvangsevakueringen og deportasjonen med det tyske lasteskipet "Karl Arp".

Hun forteller om skolebestyreren og fru skolebestyreren fra Vadsø som bor på det andre soverommet i huset til Lavre hvor hun bor sammen med Kathrine og moren. Skolebestyreren er en stor mann, og Sofie har stor respekt for han. Det er herr og fru Persen som danser tango midt på formiddagen, og hvordan hun lærer å lese kubasukker og forskjellige andre ord.

Men så kommer russefangene, i lange kolonner, utmagret og elendig. Det blir sagt at de skal gå til fots helt til Narvik.Det får katastrofale følger da Sofie får en påtent sigarett som hun legger ned på veien da russefangene går forbi. Ennå den dag i dag føler jeg at det er min skyld at fangen ble slått av de tyske soldatene fordi han bøyde seg ned og tok den opp.

Så begynte ryktene å gå. All hus skulle brennes, alle folk skulle tvangsflyttes. Det var de store guttene vi lekte med som visste så mye. Vi som var små, fikk ikke lov til å leke med fyrstikker. Da kunne det bli brann. At de tyske soldatene som var voksne, skulle tenne på husene med vilje, var for ubegripelig.

Tankene mine samlet seg og strukturerte seg mens jeg skrev. En ettermiddag fikk vi beskjed om å kle på oss mest mulig klær. Vi skulle reise. Kanskje klarte jeg å ufarliggjøre den traumatiske hendelsen noe fordi jeg lar Sofie fortelle. Og Sofie er et lite humørmenneske med sin egen filosofie. Det var til god hjelp.

Bombingen av Vadsø og opplevelsen da tyskerne kom og hentet oss i Tana, var to bøyger jeg måtte gjennom for å komme videre i historien om Sofie og Kathrine. Jeg vet ikke hvor mange lastebiler det var i den tyske bilkolonnen, men den var lang. Vi kjørte over Ifjordfjellet og over Børselvfjellet og kom til Indre Billefjord, en liten sidefjord til Porsangerfjorden. Der bodde vi i en brakkeleir inntil vi skulle videre. Vi visste ikke hvor.

Etter noen dager ble vi beordret ned til kaia. Der lå det tyske lasteskipet "Karl Arp". Nå ble skriveprosessen vanskelig. Jeg måtte gi Sofie tid til tanker, refleksjoner og iakttakelser om det som foregikk rundt henne før hun sammen med 19oo andre tvangsevakuerte ble tvunget ned i lastrommet.

Man kan gjøre seg mange refleksjoner over barnets evne til å mestre ekstreme situasjoner. I løpet av skriveprosessen ga jeg Sofie den nødvendige tid til å forberede seg til det som nå skulle komme. 1900 mennesker stuet sammen ned i et lastrom der dørken var dekt av store trekasser. Det var spredt halm utover kassene. Her skulle de tvangsevakuerte finne seg til rette med sin bagasje, det jordiske gods de hadde fått med seg. Ikke mer enn de kunne bære.

Så er jeg tilbake i lastrommet, sammen med Sofie, og opplever, utrolig nok, varme og trygghet. Man finner seg et lunt rede. I sjømannssekken har vi sengetøy. Den danner redeveggen mot fru Persen og Persen som bor på den andre siden. Dette gir en forunderlig trygghet midt i elendigheten. Det gir trygghet helt til katastrofen skjer, den katastrofen Sofie evner å forholde seg til. Den store katastrofen, å se hus brenne, miste alt sitt jordiske gods og bli tvangsflyttet, den evner hun ikke å fatte.

Men hun fatter hva som skjer i det hun hører en knaselyd da en gammel same setter seg tungt ned på sjømannssekken deres. Storesøster Kathrine hadde puttet celluloid-dukken Petter ned i sekken før de gikk om bord, og Petter tåler ikke vekten av samen. Da huset vårt i Vadsø ble bombet, mistet jeg Rødbamsen. Det var aldeles forferdelig, men verken Ulla eller Petter, celluloid-dukken våre, gikk i stykker. Det var det vi nå hadde igjen av leker. Ellers hadde vi de klærne vi gikk og sto i. Jeg bar bestandig på Ulla, men storesøster hadde altså puttet Petter ned i sjømannssekken, og så sier det "krasj".

Det tok noen dager før jeg kunne ta fatt på skrivingen igjen etter ulykken i lasterommet, men jeg visste intuitivt at nå var det verste gjort. Når båten endelig kom til Narvik, skulle Sofie gå fra den ene store gledesopplevelsen til den andre. Karbadet i Narvik hos den enestående familien Vik som gjestfritt åpnet huset for dem. Ren pyjamas og rene ullsokker hvor tærne kunne puste etter mange døgn i gummistøvler. Gjensynet med pappa i Bodø. Han gikk på Høyere skipperskole i Bergen og fikk ikke lov til å reise tilbake til Finnmark da tvangsevakueringen ble iverksatt. Både Sofie og pappa gråter gledestårer da de møtes igjen. Den lange reisen til Lillesand. Der bodde farmors søster, og der skulle de nå bo. Alle de små gleder underveis. Leirklumpene som onkel Ivar lagde små mus av, små mus det gikk an å leke med. Banankake på Halvorsens konditori i Oslo.

I Lillesand opplever Sofie den forunderlige freden som alle snakker om. Hun er ikke sikker på hva freden er, om den vises, om den kommer på en onsdag eller torsdag, og det uroer henne. Men freden kommer, og den synker inn i kroppen hennes sammen med nybakte hveteboller. Nå skulle alt bli bra.

Nå skulle alle husene i Vadsø bygges opp igjen, de skulle reise tilbake og alt skulle bli som før. Som den gang det var krig og alt var i orden. For det var akkurat slik jeg trodde det måtte være. Jeg kunne ikke forestille meg livet i Vadsø uten russefanger og tyskere. De hadde jo alltid vært der. Jeg visste at vi hadde vunnet over tyskerne, men jeg hadde ingen bilder av Vadsø uten tyskere.

Det ble en nedtur for meg, og det blir en nedtur for Sofie når hun får vite at de må bli i Lillesand ennå en tid. De skal reise tilbake når tiden er inne, og dette uvisse - når tiden er inne - er vanskelig å forholde seg til.

Tiden i Lillesand står for meg som en syrinduftende tid, og det var først i løpet av skriveprosessen jeg forsto hvorfor syrinduft alltid har gitt meg en sår følelse. Lillesand, syriner, den såre følelsen. Vi skal ikke hjem ennå, tilbake til Finnmark hvor vi hører til. Vi må bli her, her hvor alle venninnene har bilder på veggen av besteforeldre, hus med mørkeloft med gamle ting de alltid har hatt, dåpskjoler og leker de aldri har mistet. De visste hvor Brekkestø og Justøya var, og de hadde en tanter både i Kristiansand og i Arendal.

Den såre følelsen jeg forbinder med syriner , har sammenheng med tanker jeg gjorde meg, og som Sofie også gjør seg. "Det er nesten som om vi ikke har levd før i tiden," sier hun til Kathrine. Hun har ikke et eneste bilde av seg selv fra før, ikke et bilde av huset de bodde i. Ikke bilde av venninnene og bestefaren i Vadsø. Hun er liksom uten fortid.

Skriveprosessen var forunderlig. Alle disse tankene som dukket opp, som jeg nå kunne sette navn på, som gjorde noe med meg underveis. Men samtidig som prosessen var smertefull, for det var den, så virket den også forklarende og rensende på ubevisste tanker som alltid har ligget der.

Men jeg hadde ennå en bit igjen, før det hele var fullført. Hvorfor gruer Sofie seg til å reise tilbake til Finnmark, hjem, der hun hører til? Hvorfor gruer hun seg til det hun gleder seg mest til i hele verden?

Familien kommer tilbake med hurtigruta, og da båten nærmer seg, vegrer Sofie seg for å gå i land. Hun kommer med stadige utflukter, finner på ulike ting hun må orde opp i. Hun må kle alle klærne av Ulla for å se etter om underbuksa kanskje er på vranga, og til slutt spør hun faren om de ikke kan reise tilbake, men det kan de ikke. Med hardt igjenknepne øyne går hun over landgangen. Nå må hun til pers.

Hvorfor denne vegringen? Hvorfor grudde jeg meg? Av forskjellige årsaker kom vi ikke tilbake til Finnmark før i 1947. Gjenoppbygningen var kommet i gang, alle var preget av optimisme og tro på fremtiden.

Jeg har nok på langt nær funnet svar på alle spørsmål som dukket opp i løpet av de årene det tok meg å skrive de fem bøkene om Sofie og Kathrine. Den ambivalente holdningen jeg hadde når det gjaldt å komme tilbake til Finnmark, kan nok ha ulike årsaker. Jeg vet ikke om det var tanken på å starte på bar bakke, uten en fortid, uten et bilde eller gamle saker, slik venninnene hadde på mørkeloftene sine i Lillesand. Jeg visste at jeg ville tilbake. Det var der jeg hørte til, og brikkene falt på plass etter hvert.

Sofies erkjennelse, den siste setningen i den femte boka, var kanskje også mine ubevisste tanker da sjela smått om senn falt til ro. "Rødbamsen går det aldri an å få igjen, men det e nu bare sånn som det e."

Artikkelen er hentet fra NORDISK BLAD, et tidsskrift for de nordiske IBBY-seksjonene.
2003-nummeret har historiske romaner som tema.