:: hjem :: sofie og kathrine :: johanne og lyder :: forfatteren ::


Et intervju med Grete Haagenrud

Grete Haagenrud er fra Finnmark og bor i Røros. Hun debuterte i 1991 med Sofie og Kathrine som hun ble tildelt kulturdepartementets debutantpris for. Bokserien har gått sin seiersgang landet over, og har flere ganger vært opplest i barnetimen for de minste på radioen. Serien består av fem bøker, og jeg har tatt for meg de fire siste, som er de bøkene som dreier seg mest om krigen. Det er en vårdag i Røros, og kvinnen ved vinduet er forfatteren Grete Haagenrud. Nå legger hun merke til meg, og smiler stort. Hun henviser meg til en stol overfor hennes, og jeg går rett på sak. Mitt første spørsmål til Grete er :

Hvor var du 9. april 1940?

Grete: "jeg er født 26. august 1938. 9. april 1940 var jeg 1 år og 8 måneder, og hadde ikke noe begrep om at krigen startet i Norge"

Hvordan har andre verdenskrig påvirket resten av livet ditt?

Grete: "Det er vanskelig å si hvordan krigen påvirket resten av livet mitt. Når jeg ser mennesker på flukt fra krig og elendighet, kommer alt tilbake fra den gangen tyskerne kom og hentet oss i lastebiler og tente på husene. Det er en forferdelig følelse. Jeg hører absolutt med til dem som gjerne vil ha det pent i hjemmet mitt, og jeg har mange ting jeg er glad i. Samtidig har jeg et veldig avslappet forhold til materielle ting. Det kommer sikkert av at jeg opplevde at alt rundt meg ble bombet og brent, og derfor vet jeg at ting er forgjengelig. Fordi jeg vokste opp i Finnmark etter krigen, hvor alt lå i ruiner, tror jeg nok at den holdningen jeg har til at intet problem er så stort at det ikke kan løses, skriver seg fra den tiden. Den holdningen og det pågangsmotet som preget finnmarkingene da de gav seg i kast med å bygge opp igjen, har nok preget meg."

Husker du en spesiell episode fra krigsårene ekstra godt?

Grete: "Alt som handler om krigen i S&K bøkene er helt sant. Jeg husker spesielt godt da tyskerne kom og hentet oss i store lastebiler, tente på husene og kjørte oss bort."

Hva følte du da du fikk se "Den Brente Jords Taktikk" i praksis?

Grete: "selv om jeg så at hus ble brent, skjønte jeg ikke følgene av det før vi kom tilbake til Finnmark. Da var jeg ni år. Jeg begynte å skjønne at alt var annerledes enn det hadde vært, og det er nok derfor jeg lar Sofie grue seg til å gå i land i Vadsø, da skal hun konfronteres med virkeligheten. Jeg hadde det på samme måte. På en måte sluttet jeg å være barn da. Da jeg så alle ødeleggelsene sluttet jeg å være barn."

Hva tenkte du, som barn, om tyskerne?

Grete: "Hva jeg tenkte om tyskerne? Jeg visste ikke av noen tilværelse uten tyskerne. Hverdagen min var krig, tyskerne hadde jo alltid vært der. De gav oss sukkertøy, de var snille mot oss unger. Jeg visste at de var fienden, og jeg visste at en ung jente ikke skulle gå tur med tyskerne, men jeg forsto ikke riktig hvorfor. Jeg syntes de var slemme når de slo de russiske fangene, og jeg kunne ikke forstå st de, som var voksne, tente på husene. Vi fikk jo aldre leke med fyrstikker for da kunne det bli brann. Da er det ubegripelig for et barn at tyskerne tenner på husene med vilje. men det var så mye jeg ikke forsto."

Hvordan var skolegangen din?

Grete: "Jeg fylte 7 år høsten 1945. Da begynte jeg i 1.klasse i Lillesand. Jeg mistet ikke noe skolegang under krigen, men storesøsteren min, som var to år eldre enn meg, gjorde det. Hun skulle egentlig ha begynt i 4.klassse da, men begynte i tredje klasse."

Hvor mye ble du fortalt om verdenssituasjonen, visste du
noe om hva som foregikk i Europa?

Grete: "Jeg vet ikke hva jeg ble fortalt om krigen den tiden vi bodde i Vadsø. Det var bare krig, tyskerne var fienden, sjefen var Adolf Hitler, og russerne og engelskmennene var på parti med oss. Jeg tror det var det jeg visste.

Hva ønsker du å formidle gjennom bøkene dine?

Grete: "Hva jeg ønsker å formidle med bøkene mine? det er nok de tanker og refleksjoner et barn gjør seg når det vokser opp i krigstilstand. Men krig er også alminnelig hverdag. Det er ikke elendighet og bombing tjuefire timer i døgnet. I den første boka er det jo primært hverdag, selv om det er preget av det er krig. jeg ville skrive om det nære forholdet mellom Sofie og Kathrine, og etter hvert som bokserien utviklet seg, visste jeg at jeg ville fortelle om krigen i Finnmark, vinklet fra barnets ståsted. Jeg ville fortelle hva som skjer med barn som mister sitt fotfeste, som blir flyktning i eget land, som lengter hjem, men likevel gruer seg fordi alt er blitt annerledes. Etter hvert som jeg skrev, visste jeg også at, selv om dette lå femti år tilbake i tid, var det dagsaktuelt. Vi fikk flyktninger til Norge, hvordan tok vi imot dem, hvilke begrep hadde vi om hva de hadde opplevd? Hvorfor er det så mange av dem som vegrer seg for å reise tilbake?

Sofie og Kathrine er flyktninger i eget land. Hvordan oppleves situasjonen rent følelsesmessig? Sofie føler jo at det er akkurat som om hun ikke har levd før, for hun har ingenting, ikke et bilde engang, å vise for seg til de andre i Lillesand. Hun har liksom ingen fortid. Og selv om hun har det bra i Lillesand , er hun veldig bevisst på at det ikke er der hun hører hjemme. Som lærer gjorde jeg meg også mange tanker om hvorfor krigen i Finnmark og tvangsevakueringene hadde så liten plass i skolebøkene. Hvis en by i det sentrale østlandsområdet på 50- og 60 000 mennesker var blitt svidd av og befolkningen tvangsevakuert under ekstreme forhold, ville det antakelig ha fått adskillig bredere plass i historiebøkene. Slike tanker gjorde jeg meg også da jeg skrev.

Bok tre kalte jeg "med humørdrops i bagasjen". Det relaterer seg til at Sofie får humørdrops av fru Persen, og det er sånn god trøst for henne. men symbolikken som ligger i tittelen, henspiller på den styrke og det pågangsmot finnmarkingene viste i forbindelse med tvangsevakueringen. De ble jaget fra hjemmene sine, og så at alt de hadde slitt og kavet for, gikk opp i røyk. Mesteparten av evakueringen foregikk under ekstreme forhold som ville tatt livsmotet fra de fleste. Men hva skjedde med finnmarkingene? For det første klarte de evakueringene utmerket. Så snart det ble fred, reiste de fleste nordover. Og hva reiste de til? En fullstendig nedbrent landsdel. De hadde sommeren på seg, men det tok tid å bygge opp igjen. De gikk en arktisk vinter i møte, men hjem skulle de.

Jeg ville skrive om mennesker som hadde så mye styrke, kraft og pågangsmot, som i overført betydning hadde så mye "humørdrops i bagasjen", at de ikke lot seg knekke. Finnmarkingene bruker ikke store ord, de kaller en spade for en spade. De er akkurat som de er, de forestiller seg ikke. Jeg ville også skrive deres historie." Jeg har aldri opplevd krig, og kan bare forsøke å sette meg inn i hvordan barn og ungdom på min egen alder kan ha hatt det i Norge for 50 - 60 år siden. Men det gjorde voldsomt inntrykk på meg det Grete Haagenrud delte med meg, både gjennom bøkene sine, og i det hun fortalte meg.

Solveig Mo (15 år), Oslo