Det lysner. Fortsatt tåke over den danske bøkeskogen. Jeg tenner lampen over skrivebordet. Jeg har leid meg inn på Ørslev Kloster for to uker. Rommet er enkelt: En seng, en kommode, en vask, et skrivebord.
  Sannsynligvis er den elektrisiteten som nå omformes i lampen over skrivebordet generert ved forbrenning av kull eller naturgass. Det er den vanlige formen for energi i Danmark. Men det kan også være vinden fra de enorme vindmøllene her på Jylland som lager lyset.

Klosterklokkene ringer.
  Tåka har gjort alleen om til en ullen stripe med grått utenfor vinduet mitt.
  Etter reformasjonen gikk danske kloster over i privat eie, og lensmann Hans Christoffersen Lindenov, som holdt til her da, tente sikkert også lys i disse rommene. Sannsynligvis talglys eller tranlamper. Også 1600-tallet hadde sin oljeboom. Mange hundre hvalfangere endte sine liv på kirkegården på Likneset i Smeerenburgfjorden.
Oljen som brant i lampene på den tiden, ble kokt ut av store hvalkadaver i enorme stamper nordvest på Svalbard. Små fangstteam gikk ut i åpne båter, harpunerte hvalen, dro den på land, flådde den og kokte den til tran på stranda.
  Det europeiske markedet var umettelig. Det kunne ikke få nok av tranoljen. I dag er det et annet sug i markedet. Et sug etter kraft: kull, gass, kjernekraft, elektrisitet og olje. Land har invadert andre land for den. Land invaderer andre land for den.

Det har vært oljeproduksjon på norsk sokkel siden 1971. Sist på 1960-tallet boret man flere brønner uten særlig resultat. Da det siste hullet skulle bores, det trettiåttende, traff man jackpot. Lille julaften 1969 sprutet gass og råolje opp av bunnen og Norge var blitt en oljenasjon. Core Laboratories i England meldte at Ekofiskfeltet kunne innholde opp mot og 6000 milliarder fat olje, og ha en utvinningsprosent på mellom 15 og 22 fat om dagen.
  Danmark har aldri hatt olje. De har heller ikke satset på kjernekraft som svenskene. Den danske befolkning har sagt nei, men nå er den er i ferd med å snu. 54 prosent sier nå ja og sterke lobbykrefter har lagt fram et forslag om at Danmark, Sverige og Tyskland bør gå sammen om å bygge et moderne atomanlegg. Men akkurat nå har Sverige og Danmark andre problemer å håndtere. Sammen med østersjølandene hadde de planlagt en tysk-russisk gassledning gjennom Østersjøen. Nordstream kaller de prosjektet. Men den 6. februar 2010 kan den danske avisa Politiken lekke at russerne i all hemmelighet har dumpet både kjemiske våpen og radioaktivt avfall nettopp i det farvannet der den planlagte ledningen skal graves ned.

Per januar 2009 finnes det 438 atomreaktorer i verden. Til sammen dekker de 15–20% av verdens elektrisitetsforbruk. Samtidig planlegger Finland, Storbritannia, Polen og de baltiske landene nye atomkraftverk. Også USA har 22 nye kjernekraftverk på tegnebrettet. Slik vil de senke strømprisene og dempe CO2-utslippene. I retorikken har kjernekraft blitt et middel i kampen mot global oppvarming, men miljøorganisasjonene nøler. Avfallsproblemet er ikke løst. Risikoen for reaktorulykker er der stadig.

Jeg sitter ved vinduet. Tranlampenes tid er definitivt forbi. Dypt inne i fjell lagres avfall som vil fortsette å være aktivt i kanskje 25 000 år. Danmark er flatt. Ikke en knaus å se.
Jeg spiller Lux Illuxit med Henning Sommerros Suite Sanctus Olavus. Gjenklangen fra Nidarosdomen er i rommet. Utenfor har tåken lettet. Det er lysere nå. Det drypper fra gjerder og gravsteiner. Våren er på vei. De tre skrivebordslampene er plutselig totalt overflødige, så jeg reiser meg og slår dem av.

© Den namngitte opphavsmannen / The named writer